Historiene om Harry Potter putrer av fantasi, drama og
fortellerglede. Film nummer fire nøyer seg ikke med å følge opp
forgjengerne; her suser det også av fornyelse i friske regigrep
som elegant unngår litterær «gjengivelse». Etter hvert fylles
imidlertid «Ildbegeret» opp med så mange inntrykk og utspill at
det til slutt renner over. En smule begrensing her - og
terning-toppen hadde vært sikret. Men «Harry Potter og
Ildbegeret» ligger likevel nær.
Innledningen gir et gufs av nærgående realisme og symbolikk og
varsler at dette ikke er spesielt beregnet på de yngste.
(Aldersgrensen på 11 år virker velvalgt.) Men ellers er det en
film med appell til noen hver, det mørke eventyret er en vital
spenningshistore, en virtuos medielek og dessuten en småskummel
thriller med aktuell situasjonsangst og forfølgelsesvanvidd
behendig balansert mot svært ungdommelig utforskning av
følelseslivet. Et verdensbilde med ulmende uro og usikkerhet
avspeiles i filmen uten at et slikt budskap understrekes på
anstrengt vis.
Tenåringstrioen i hovedrollene gjør i denne filmen sine første
erfaringer med forelskelse og sjalusi, noe som skaper både muntre
og bitre stemninger. Humoren er forløst med en underfundig vri
(som Miranda Richardsons skandalehungrige journalist) som
antagelig er det klareste bevis på at Harry Potter-regien nå for
første gang er på engelske hender. Mike Newell («Fire bryllup og
en begravelse») har absolutt ikke styrt mot komedien, men de små,
ironiske registreringer av pubertetssymptomer er absolutt positiv
- ikke minst som motvekt mot «tekniske effekter» som f.eks. all
verdens spektakulære fantasifostre.
Innledningen på et nytt studieår ved Galtvort høyere skole for
hekseri og trolldom er ganske illevarslende, når Harry Potter -
selv om han er for ung - må representere skolen i
trolldoms-worldcup. Den tredelte bataljen er et herlig apropos
til konkurranse-hysteri, det vrimler av filmreferanser,
scenografi/foto (Roger Pratt) imponerer, musikken (Patrick Doyle)
fungerer, kort sagt - det meste er mer enn bra. Det som drar
ned, er trangen til å imponere, som slår ut i overdrivelser, som
ikke kamufleres helt av de smidige overgangene. Avgjørende er det
nok at forfatter J.K. Rowling byr på romslige stoffmengder, men
det aller meste av filmen kan man glede seg over uten å kjenne
boken/bøkene.
Den sjarmerende trioen i hovedrollene (Daniel Radcliffe, Rupert
Grint, Emma Watson) blir bedre og bedre, men de har et stykke
igjen til nivået som bl.a. Maggie Smith, Ralph Fiennes, Michael
Gambon, Brendan Gleeson og Alan Rickman holder. Det er virkelig
snert i replikkene når de setter i gang!
