I fjor på denne tida ble Peter Jacksons «Hobbiten: En uventet reise» pakket ut for en hel filmverden. Etter hans kunstneriske og kommersielle triumf med «Ringenes Herre»-trilogien, fortonet første del av «Hobbiten» seg som noe av et antiklimaks. Historien framsto for liten for filmen, og effektsterk oppblåsning og utbrodering av den gjorde reisen mer lang enn uventet.

I kveld og de neste dagene har kinoer verden over premiere på andre del i Jacksons nye Tolkien-filmtrilogi. De som fryktet at Jackson med «Hobbiten» har strukket materiale og økonomiske hensyn for langt med en ny tretrinnsrakett, får ikke så mange nye gode argumenter for det i «Smaugs Ødemark».

Tvert imot så lykkes denne filmen i en del av det forgjengeren slet med. Dramaet er tydeligere og bedre, de beste actionscenene er heftigere. Landskap og typer matcher fortsatt historien fint. Howard Shores musikk og et flott ensemble med skuespillere gjør at effektene ikke tar helt overhånd, selv om dragen Smaug blir vel pratsom og kranglevoren (dog med Benedict Cumberbatchs røst).

Fra første scene, som starter med at regissøren selv rusler over lerretet grafsende på ei gulrot, er det snert og overskudd over presentasjon av intrigen. Filmens første halvdel er rett på sak, med Bilbo i Martin Freemans skikkelse, Gandalf (Ian McKellen) og en 12 dverger på vei for å drepe en drage, reise en konge og redde verden, i omtrent den rekkefølgen.

På veien må de slåss med orker og edderkopper, hanskes med alver og dessuten møte en hamskifter i Mikael Persbrandts skikkelse. «Smaugs Ødemark» er på flere måter bedre storfilmfortelling enn «En uventet reise». Ved å skru til dramaet og fylle på med action til visuell prakt og mektig lyd framstår «Smaugs Ødemark» som en mer effektiv gigantfilm, med noen av grepene som gjorde «Ringenes Herre» til vårt tids store filmeventyr.

Siden materialet til «Hobbiten» er langt mindre omfangsrikt enn «Ringenes Herre», blir det mer Jackson og mindre Tolkien her. Samtidig virker det som om hele Hobbiten-prosjektet med denne filmen legger seg tettere opp mot «Ringenes Herre»-trilogien. Det kan både sees som en styrke og en svakhet. Som actionfylt, eventyrlig filmfantasy løfter det denne enkeltdelen. Spørsmålet blir om «Hobbiten» etter siste runde får nok egen karakter til å bli noe mer enn summen av enkeltdelene glansen fra ringen.

Foreløpig virker «Hobbiten» mer underholdende enn viktig. Det er mye å bli underholdt av i «Smaugs Ødemark», fra Stephen Fry i herlig rolle som overhode i Laketown, til heftige actionscener som involverer henholdsvis edderkopper og ikke helt tomme tønner. En brå, effektiv slutt gjør at toeren ikke føles som en ren transportetappe, selv om den er litt for lang.