Dette er del fire i en serie på ti der Adresseavisens film -og teateranmelder gjennom 46 år, Martin Nordvik, trekker frem sin egen ti på topp -liste over det han mener er Trøndelag Teaters ti beste forestillinger i disse årene. Nordvik presenterer en ny forestilling på adressa.no hver dag og lørdag den 13. oktober vil han gi oss en oppsummering, samt førsteplass på en dobbeltside i kulturdelen av Adresseavisen ( red. komm.).
Nr. 7 «Vi betale itj!»
Vi fortsatte med at Christian Lunds iscenesettelse av Vi betale itj! ga full utblåsing hele tiden, og at det neppe hadde vært mer latter på Teaterloftet noen gang. Denne rabiate protesten og demonstrasjonen mot altfor høye matvarepriser var ført i pennen av italieneren Dario Fo, en «fenomenal teater-allrounder og rabiat venstreekstremist» var vår karakteristikk.
Som revolusjonær hadde han originalt nok valgt latteren som våpen – bygget på tradisjoner fra italiensk teater. I «Vi betale itj!» skildrer han et rabiat tilfelle av sivil ulydighet som protest mot prisnivået, og dette skrev han på tidlig 1970-tall og ikke i dagens Italia, hvor temaet er minst like aktuelt. Stykket ble oversatt til fullblods trønderdialekt av Gustav Lorentzen og spilt for full musikk av et velopplagt ensemble der veteranene Egil Lorch og Eva Lunde slo seg fullstendig løs. I anmeldelsen fremhevet vi også Arne Reitan, som fikk utfolde seg med sin evne til karakterisering og karikering, ettersom han «i samme stykke skulle spille tvilrådig politiaspirant, fascistisk politibetjent, feminin begravelsesagent, gammel griskaill og dessuten levende lik».
Forestillingen ble utrolig populær og måtte snart flyttes fra Teaterloftet til Hovedscenen og senere sendes på turné.
Tidlig ute med Fo
Trøndelag Teater var tidlig ut med Dario Fo, allerede i 1976 med En tilfeldig anarkists hendelige død, og senere fulgt opp med en rekke Fo-forestillinger. Etter hvert ble Dario Fo internasjonalt mer og mer sentral som teaterforfatter og fikk Nobelprisen i litteratur i 1997. Mest oppsiktsvekkende på Trøndelag Teater var utvilsomt «Herre Jemini, gjøgleren kommer!» i Ola Moums regi. Monologene ble fremført med sprelsk, akrobatisk oppfinnsomhet av Frode Rasmussen, som etablerte seg som landets fremst Fo-tolker.
At Dario Fo har gjennomslagskraft også i dag fikk ble til fulle dokumentert i 2011, da Terje Strømdal satte opp «Mistero Buffo», hvor Hans Petter Nilsen viste seg som en eminent Fo-tolker i de krevende monologene.
Dario Fos stykke ble også satt opp i 2003 med Frode Rasmussen som instruktør.
Martin Nordvik