Barnehageansatte opplever stadig vanskelige situasjoner der barn nekter å gjøre som den voksne vil.Barnehager har ulike grenser for når det er greit å bruke tvang. Fylkesmannen i Vestfold etterlyser retningslinjer for maktbruk fra Utdanningdirektoratet og viser til fire faktiske eksempler fra barnehager, skriver Aftenposten.no.
Vi har bedt professor i barnehagepedagogikk ved Høyskolen i Bergen, Elin Eriksen Ødegaard, og psykolog Willy-Tore Mørch, professor ved Universitetet i Tromsø, vurdere disse eksemplene:
1. Et barn vil ikke ta på varm genser når de skal ut på tur. Den voksne tar den på med makt.
Barnehagepedagogikk-professor Elin Eriksen Ødegaard:
– Det er forskjell på å være foreldre og personale i en barnehage. Som forelder ville jeg tatt genseren på og forsøkt å avlede, men som profesjonell pedagog i en barnehage er det ikke greit.
De har et mandat og må følge barnehageloven som betyr barnets rett til medvirkning. Medvirkning handler både om barnets ytringer og kroppsspråk.
Et alternativ kan være å gå ut en stund før man tar genseren på, så barnet selv kan kjenne at det er kaldt. De kan spørre barnet om det har noen forslag til hvordan man kan løse det. Det verste alternativet er selvfølgelig om barnet får lungebetennelse, men å ta på genseren med makt skal være siste utvei.
Psykolog og professor Willy-Tore Mørch:
– Det bør være greit. Det er jo en form for tvang, men i vanlig barneoppdragelse vil man daglig komme i situasjoner der man må hjelpe barnet til å ta på seg genseren eller pusse tenner.
Det er verre hvis barnet blir holdt tilbake og ikke får være med på tur, eller hvis alle barna blir holdt tilbake, sier Mørch, men legger til:
– Gode pedagoger som har erfaring med barn, kan svært ofte løse slike problemer uten tvang. Det er jo det man må tilstrebe.
2. Store barn som har vært urolige i samling eller under et måltid, blir satt i stol med bøyle eller sele.
Elin Eriksen Ødegaard:
– Det er et overgrep å sette et stort barn fast mot sin vilje på denne måten. Dette høres ut som gufs fra en fjern fortid eller andre kulturer vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
Jeg har respekt for at barnehageansatte kan være veldig presset, men personalet må for all del ikke binde fast barn.
Det er tøft for andre barn å tåle at et barn skriker fordi de blir satt fast. Hva lærer de andre barna av det?
Et barns uro rundt et måltid kan ha ulike årsaker. Det finnes mange andre muligheter enn å binde fast barn, som å dele opp i mindre grupper, samarbeide på tvers av avdelinger og ha dialog med foreldrene.
Willy-Tore Mørch:
– Dette er ikke innenfor rammen av det som er greit. Det å holde et barn fysisk fast med bøyle, er et tvangsmiddel som både er galt og unødvendig.
– Da er vi tilbake igjen til dette med hvordan vi på en korrekt måte skal håndtere barn som oppfører seg vanskelig. Det er her utdannelse, erfaring, moral, etikk og personlig egnethet kommer inn, sier Mørch
3. Barn må sitte på potte i 20-30 minutter enten de vil eller ikke, for å slutte med bleie.
Elin Eriksen Ødegaard:
– Man kan oppmuntre et barn til å sitte på potte, ikke tvinge det. Disse eksemplene er som skrekkhistorier fra Øst-Europa. Dette er det motsatte av hva man lærer i pedagogutdanningen.
– Men det er viktig å presisere at selv om barn skal ha rett til medbestemmelse betyr ikke at barnet skal bestemme alt, men at man skal være sensitiv for hvordan barnet opplever en situasjon.
Willy-Tore Mørch:
– Dette er helt unødvendig. Vil du ikke, så skal du ikke. La barnet vente litt og prøve igjen.
4. Et barn blir holdt fast for å unngå at det skader seg selv, andre barn eller barnehagens inventar.
Elin Eriksen Ødegaard:
– Det er helt ok å holde fast et barn om det er nødverge.
Willy-Tore Mørch:
– Det er helt klart at voksne i en barnehage har plikt til å hindre at barn skader andre barn eller seg selv, men det skal alltid gjøres på mildeste, minst inngripende måte. Det er en teknikksak som gode pedagoger og folk som er vant med barn har lært seg.