–Krim er en umiddelbar og en demokratisk sjanger, som leses av alle samfunnslag. Det er et privilegium å kommunisere så direkte med leserne, sier Alexandra Coelho Ahndoril.
–Før måtte vi vente ett til to år før boka ble publisert og de som leste bøkene ga oss svært sjelden respons. Vi opplever en helt annen energi nå, sier Alexander Ahndoril.
Forfatterparet som skriver under fellesnavnet Lars Kepler prøver å svare på alle leserhenvendelser. Og det er mange, ikke minst fra Norge. Mange lesere tar også direkte kontakt med meninger og spørsmål om bøkene når de ser forfatterparet, som lever veldig godt med det.
De hippeste hippe
I den moderne krimverden er Alexandra og Alexander kanskje de mest velkledde, men først og fremst de mest omgjengelige og positive. De stiller opp på det meste, og har tid til de fleste. På 90-tallet var Alexandra og Alexander det kuleste paret i den kuleste gjengen, den nye vinen i Stockholms litterære elite.
Stalker av Lars Kepler blant årets beste bøker i 2014
De hang ikke bare på nattklubber og debattarenaer. De jobbet hardt. Alexander begynte med å skrive en rekke skuespill, utga så ni romaner, blant annet livlig debatterte «Regissøren» om Ingmar Bergman og «Diplomaten» om Hans Blix. Alexandra begynte som skuespiller, fortsatte som bokanmelder og skrev senere tre romaner. Hun fikk debutprisen Katapult, Sveriges variant av Vesaas-prisen, for «Stjärneborg» om den danske astronomen Tycho Brahe. I den andre romanen i hennes trilogi om mennesker som forandret verden, var den svenske helgenen Birgitta hovedperson. Både Alexandra og Alexander har jobbet på stipend fra Svenska Akademien, de som deler ut nobelprisen i litteratur. Men nå sikter de ikke lenger mot nobelprisen. De sikter mot eventyret.
Fantasi og viten
I 2009 kom spenningsboken «Hypnotisøren» ut, signert psevdonymet Lars Kepler, et navn de beholdt etter at identiteten sprakk bare uker etter utgivelsen. Navnet er sammensatt av to inspirasjonskilder. «Lars» er den avdøde spenningsforfatteren Stieg Larsson, Kepler den tyske matematiker og astronom Johannes Kepler, han bak loven om planetenes bevegelse. Fantasi og vitenskap er de to søylene duoens bøker er tuftet på.
–Vi har alltid elsket spenningssjangeren, vi har et enormt konsum av filmer og tv-serier, i tillegg til at vi leser mye. Vi er inspirert av alt fra klassisk Sjöwall & Wahlöö til nyere forfattere som Gillian Flynn og Jo Nesbø.
Som Lars Kepler har de to skrevet fem romaner, de er oversatt til over 40 språk og utgis i over 60 land med samlet opplag på rundt 5,5 millioner. Formkurven peker ikke akkurat nedover. Den siste boka «Stalker» ble den mest solgte boka i Sverige i fjor, i Norge solgte den 60000 bare før jul. Spenningsbøkene skulle bli et sidespor, men de lengter ikke tilbake til den «seriøse» litteraturen.
Deres eget hjerteblod
Det er lett å bli skeptisk overfor highbrow forfattere som melder overgang til en såpass formel-orientert sjanger. Det er lett å tillegge dem kyniske motiver.
–Nei, nei. Om dette hadde vært kynisk motivert ville vi raskt blitt avslørt. Dette er vårt hjerteblod. Vi elsker arbeidet og drives av empati. Vi identifiserer oss med ofrene. Men vår litterære ballast gir oss nok et forsprang. Vi skriver med den autoritet som sjangeren krever, og har en språklig sikkerhet enkelte krimforfattere kanskje mangler.
–Vi skriver for å underholde, men bøkene er ikke bare underholdning. Krim er et godt redskap for å beskrive samfunnet vårt.Vi bruker sjangeren til å belyse temaer vi mener fortjener det.
–Konkret hva fikk dere til å sette i gang?
–Da vi fikk vårt første barn. Livet ble mer sårbart, ungdommens følelse av udødelighet forsvant umiddelbart. Vi ble oppmerksomme på kontrasten mellom barnets uskyld og godhet og voksensamfunnets kynisme, sier Alexander.
Prøver selv ut kampscenene
I et hjemmekontor, med veggene fulle av gullapper med nedrablede ideer, sitter de overfor hverandre hele arbeidsdagen, og gjerne utover kveldene også. De samarbeider om alt, research, idéskaping og helt ned på setningsnivå i utskrivingen. Begge har fantasi så det holder, og de bobler over av påfunn. Samtidig er begge ærekjære og detaljorienterte. De er nøye i researchen, både den teoretiske og den praktiske. Det er ikke én faktisk opplysning som ikke er dobbeltsjekket, og det er ikke én fysisk scene de ikke har prøvd ut. Begge har erfaring fra kampsport, og tester kampscenene på hverandre.
Stalker fikk terningkast fem
Det er kanskje derfor de virker som et så harmonisk par, at de får utløp så mye av aggresjon både på fysisk og intellektuelt vis gjennom en arbeidsøkt? De kan vel drepe både hverandre og irriterende naboer i fiksjonen og få ut litt der også?
–He, he. Det kunne vi vel, men vi tror vi fort ville blitt avslørt.
Naboene leser nemlig bøkene deres, som de fleste andre.
Overbeskyttende foreldre
Før de begynner å skrive har de hele plottet klart. Men mye skjer i utskrivingsfasen, når boka og personene begynner leve sitt eget liv. Da er de totalt i fiksjonens liv, så lenge det er bare de to. Men fra de tre døtrene er ferdig på skolen til de har lagt seg, er det krimfri hjemme hos familien Ahndoril.
–Vi kan nok beskyldes for å være overbeskyttende. Vår yngste datter på ni år er den eneste som fortsatt blir kjørt og hentet på skolen, sier det engstelige foreldreparet. De bor i trygge Skandinavia, men kjenner farene, kjenner volden. Men når de er alene fråtser de i krimdetaljer.
–Flere lesere reagerer på at omfanget av vold i bøkene deres, at det blir både blir for blodig og vel detaljert?
Vold har konsekvenser
–Vi oppfatter ikke bøkene våre som spesielt voldelige. Volden er aldri god og aldri en underholdningseffekt. Men vold får konsekvenser og å unnlate å beskrive konsekvensene vil være å ufarliggjøre volden. Det er mye blod i enkeltscener. Men så er det faktisk sånn at drap er blodige, konstaterer de.
Fjorårets roman «Stalker» tar utgangspunkt i et lite belyst samfunnsproblem.
–Jeg har selv vært utsatt for en stalker. Det dukket opp i minnene da vi startet researchen. Det er en ekstremt ubehagelig følelse, og vanskelig for politiet å reagere på. En stalker gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig. Når han først gjør det, er det for sent å beskytte offeret, sier Alexandra.
Stoppet filmprosjekt
Bøkene deres kjennetegnes av at de har en tydelig hovedidé, men også mange andre løp. De har en tydelig hovedperson i Joona Linna, men et vell av andre aktører. Bøkene har som sine opphavspersoner den ene foten i virkeligheten, den andre i eventyret. De preges også av utstrakt bruk av dialoger, og en generelt filmatisk skrivestil.
Men til tross for at flere av Sveriges ledende skuespillere var med ble ikke «Hypnotisøren» vellykket som film, og oppfølgerfilmen kom aldri.
–Vi dro inn nødbremsen. Filmen ble ikke bra. Den var jo ikke spennende, sier Alexandra.
De skjønner at de må ta mer kontroll selv, ikke stole på at filmfolk kan jobben sin. –Kanskje vi burde få inn danske eller norske manusforfattere, foreslår de to, som nå har mer tro på at deres historier vil ende som tv-serie enn kinofilmer.
Planer klare for trondheimstur
Med så stort fokus på alle faser av deres arbeid, fra skriving, via promovering til videreforedling av fiksjonsuniverset, blir det ikke så mye tid til fritidsaktiviteter. Men både drømmene og planene ligger der. På stikkord Trondheim, er begge to umiddelbare:
–Jeg har ambisjoner om å gå til Trondheim som pilegrim, sier Alexandra, som fikk innsyn i byens middelalderhistorie gjennom romanarbeidet med helliga Birgitta.
–Mens hun gjør det skal jeg fiske i en av de flotte lakseelvene i Trøndelag, gliser Alexander.