Det internasjonale samfunnet har et ansvar for å avhjelpe de menneskelige lidelsene på strendene i vårt viktigste ferieland, Hellas.
Forholdene på mottaksleirene for båtflyktninger på de greske øyene er så alvorlige at Redd Barna kaller det en humanitær krise. Hjelpeorganisasjonen har lagt frem en rapport som viser at mange familier på øyene Lesbos, Chios og Kos ikke får dekket grunnleggende behov. I de overfylte leirene mangler 90 prosent husly, og de sanitære forholdene er svært mangelfulle. Noen av barna har gått flere dager uten å spise, forteller Redd Barna.
Det er et tankekors at denne katastrofen foregår like ved de mest populære feriemålene for norske turister. Hvert år reiser svært mange nordmenn i Hellas og på de greske øyer. Flyktningenes vanskelige situasjon står i grell kontrast til turistenes ubekymrede liv. Det er også svært spesielt at Redd Barna setter i gang internasjonal nødhjelp innenfor Europas grenser, forteller Janne Raanes, leder av Redd Barnas norgesprogram.
Rundt 188.000 mennesker er blitt reddet i forsøk på å krysse Middelhavet hittil i år, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Over 90.000 båtflyktninger har så langt i år ankommet Hellas. Det kriserammede landet med 25 prosent arbeidsledighet og enorm statsgjeld, har dårlige forutsetninger for å ta imot den store strømmen av mennesker som rømmer fra krig og fattigdom. Det er åpenbart at EU og det internasjonale samfunnet må ta et større ansvar for å hjelpe Hellas.
Så langt i år har 2000 flyktninger og migranter omkommet i forsøk på å krysse Middelhavet. Flere EU-skip i området har bedret situasjonen noe, men ferden over Middelhavet er fortsatt livsfarlig. Samtidig er flyktningetrafikken blitt en kynisk industri. Altfor lite er gjort for å hindre og straffe de mange aktørene som tjener penger på desperate menneskers vanskelige situasjon.
Flyktningekatastrofen i vårt ferieparadis er en viktig påminner om hvor liten verden er. I sommer har en rekke norske kommuner fortalt hvor vanskelig det er å ta imot flere flyktninger. Kommuner hevder at for lite penger og for få boliger er et hinder for å bosette flere. Våre hjemlige problemer blir små og ubetydelige når vi ser flyktningesituasjonen i de store mottakerlandene.