Etter fjorårets tragedier der 3500 båtflyktninger omkom i Middelhavet, ble det advart om at neste «båtsesong» ville bli enda mer dramatisk. I juni i fjor ba italienske myndigheter mange europeiske land, blant dem Norge, om hjelp i redningsarbeidet. Det tok ti måneder med «vurdering av behovet» før statsminister Erna Solberg mandag skar gjennom og lovte å sende et sivilt skip til området. Det kan muligens ikke komme før 1. august, og vil da slutte seg til grensevaktoperasjonen Triton. Den er svært begrenset, mye mindre enn den store redningsoperasjonen Mare Nostrum, som ble nedlagt i november i fjor.

Les også: FN: 800 omkom i forliset utenfor Libya

Den tragedien vi nå ser utfolde seg i Middelhavet, og særlig på havstykket mellom Libya og Italia, er verre enn pessimistene hadde spådd. Nå foregår katastrofen som ble varslet i fjor. Etter at den risikofylte trafikken over havet igjen startet i vår, er omlag 1600 mennesker omkommet. Bare i Libya skal det nå befinne seg en million flyktninger som venter på båtskyss over havet. Kyniske menneskesmuglere tilbyr reisepakker til 1000 dollar i skrøpelige farkoster. Mange av dem låser passasjerene inne i overfylte lasterom. De har ingen sjanse til å overleve om båten havarerer. Men flyktningene er så desperate at selv om de vet at ferden er farlig, er det de kommer fra verre.

En noe uvanlig allianse av Flyktninghjelpen og Norges Rederiforbund har helt siden i fjor sommer oppfordret norske myndigheter til å bidra i redningsarbeidet. Mellom 10 og 20 norske handelsskip trafikkerer til enhver tid havområdene der flyktningene ferdes, og sjøfolkene har reddet over 5000 båtflyktninger opp fra havet. Rederiforbundet sier det er bra at Norge skal bidra med ressurser, men understreker at behovet for hjelp er akutt.

Les også: Brende: Middelhavet må ikke bli en gravplass

Les også: - Trolig tidenes verste ulykke på Middelhavet

Flyktningstrømmen over Middelhavet er særlig Europas problem, også Norges, fordi vi gjennom Schengen-avtalen har felles ytre grenser med EU-landene. Men først og fremst har vi en humanitær og moralsk forpliktelse til å forsøke å redde liv umiddelbart. Det er bra at vi hjelper flyktninger der de oppholder seg. Men det er kynisme å slå seg til ro med det, slik norske myndigheter til nå har gjort.

Flyktningene kommer særlig fra Algerie, Kamerun, Mali og land sør for Sahara. De kommer fra det borgerkrigsherjede Syria, fra Midt-Østen forøvrig, fra Somalia, Eritrea og Afghanistan. De har alle et håp om en bedre fremtid i Europa. De som ikke får en våt grav i Middelhavet, eller flyter i land som lik langs Libyas, Maltas, Italias eller andre lands kyster, ender ofte opp på den overfylte flyktningeøya Lampedusa. De som blir plukket opp av handelsskip, blir overlevert til italiensk kystvakt og settes i land i Italia. Mange søker asyl der, mens mange også blir tvangssendt tilbake dit de kom fra.

Les også: 31.500 båtflyktninger har krysset Middelhavet i år

Europeiske myndigheter har i likhet med Norge sittet på gjerdet og «vurdert» situasjonen. Til tross for at Italias statsminister Matteo Renzi helt siden i fjor sommer har tryglet om hjelp til redningsarbeidet, er han ikke blitt hørt. Men nå er det innkalt til krisemøte i EU i morgen, og mandag lanserte EU-kommisjonen ti ulike tiltak som skal bidra til å bremse strømmen av flyktninger over havet.

Katatstrofen i det som romerne kalte Mare Nostrum, Vårt hav, må løses både på kort og på lang sikt. Det akutte er nødhjelp og redningsaksjoner her og nå. Flere, blant annet britiske myndigheter, har vært tilbakeholdne med nødhjelpen. Tankegangen er at utsiktene til å bli reddet, vil lokke flere til å ta sjansen på å gå ombord i menneskesmuglernes overbefolkede holker. De ønsker ikke å etablere en flyktningbro mellom Nord-Afrika og Europa.

Den store flyktningstrømmen er et uttrykk for og et resultat av de mange konfliktene og krigene utenfor Europas ytterdør. Den mest virkningsfulle, men også mest langsiktige og vanskelige løsningen, er å skape fred og levelige vilkår i landene folk flykter fra. Også nettverkene av menneskesmulglere som tar seg godt betalt for å sende folk over havet, må spores opp og stoppes i den kriminelle virksomhet de driver. Informasjon om hva flyktningene risikerer ved å gå ombord i smuglerbåtene, ser ikke ut til å bremse noen.

Håpet om et bedre liv i Europa er sterkere enn frykten for en våt død i Middelhavet. Det er Europas ansvar å redde de fortvilte flyktningene.