Det er et merkelig vær. Solstrålene har funnet veien ned til Bromstad, høyblokkene på Valentinlyst strekker seg i lyset. Bak dem henger tunge skygger i mørkeblått og svart.
Rapperen og musikeren Shitrich liker det han ser, han er 74 meter høy. Fra et bord ved Egon-restauranten i Tyholt-tårnet har han utsikt over bydelen han kommer fra, bydelen alt handler om, bydelen han vil flytte tilbake til.
Når han skal ta en slurk av den første halvliteren, glipper det våte glasset ut av handa hans og smeller mot bordplata. Glasskår og pils overalt.
Det er et merkelig vær, noe som ikke stemmer.
Den første gjengen
Alle har vi et sted, et sted hvor vi vokste opp og ble formet. Historien om slike steder kan like gjerne handle om mennesker, om miljøene man havnet i. Rapperen Shitrich heter egentlig Andreas, de kaller ham Andy, han vil at vi bruker etternavnet Anderson.
Han er 33 år og fra Bromstad.
–Egentlig har jeg bodd her hele livet. Dette er plassen jeg vokste opp. Det er plassen hvor jeg tok min første sigarett, min første øl, min første hasj-joint. Det var her jeg fikk min første kompisgjeng. Du får tilhørighet til sånne plasser, sier han.
– Den første klikken din er med deg hele livet. Det trenger jo ikke å ha vært Bromstad, sier han.
Men det var Bromstad det ble.
«Hvorfor går du med kniv?». «Har du narkotika på deg?». «Du får faktisk den beste cella».
Politisitatene er hentet fra plata «Makka Nykinen», som kom i midten av juni. Tittelen er et ordspill på navnet til en alkoholisert, finsk skihopper, «makka» er slang for amfetamin. Adresseavisen trillet terningkast seks og kalte Shitrich «en av landets mest begavede rappere».
Til Bromstad kom han med foreldrene som fireåring, de flyttet inn i en leilighet i Bromstadveien, som siden fikk adressen Amalie Skrams vei etter den naturalistiske og skjebneorienterte forfatteren.
Etterpå har han bodd dypere inn i bydelen, i Stallmestervegen, oppkalt etter tjenerskapet på gamle Bromstad gård. Til slutt havnet han på et rom ved vertshuset Transitten, hotellet som ble et hybelhus i skyggen av høyblokkene.
Nå står han i heisen ned fra Tyholttårnet, det smeller for ørene. Han skal vise oss hvor han kommer fra.
Bromstad i flammer
Hva er Bromstad? I utgangspunktet navnet på den store gården som har avgitt mest eiendom til bydelen nordøst for sentrum. Gården tilhørte Nidaros erkebispesete, som leide bort jord mot en årlig avgift. Ottar Vasseljen kjøpte alt for 157 000 kroner i 1929, tyskerne brukte deler av området som leir for russiske krigsfanger under krigen.
En søndag i mars 1955 forsøkte en 33 år gammel sikringsfange fra
Reitgjerdet å sette fyr på tre ulike bygninger ved gården, før han til slutt fikk fyr på låven. Brannen er blitt omtalt som den mest dramatiske i Bromstads historie.
Nesten et halvt århundre senere er det en annen 33-åring som får oppmerksomhet. For den jevne borger i Trondheim må tekstene til Shitrich fortone seg som et inferno av kriminalitet, kokain- og amfetaminhandel, vold og overgrep.
Han hevder at historiene er sanne, at de er hentet fra Bromstad.
– Det er ikke nødvendigvis jeg som har gjort alt det jeg rapper om. Men det har skjedd. I en eller annen etasje i blokka der, i en leilighet, kanskje på baksida av Valentinlystsenteret, sier han.
– Sånne ting skjer overalt i Norge, det er ikke spesielt for Bromstad, legger han til.
For puristene er Bromstad i dag rektangelet av bebyggelse mellom Kong Øysteins veg og Brøsetvegen, avgrenset av Bromstadvegen i nord og Sigurd Jorsalfars veg i sør. Men det er ikke mye purisme å spore i tekstene til Shitrich.
«Rusa, formen sykt sprengt. Lyg itj, du får my deng. Leike itj nokka butikk eller bank, vi driv itj utlegg. Dæm spør mæ om en ekstra dag, æ spør dem e du fette gal? Nekte, gir dæm smækk som svar», heter det i «Bromstad, hææææ», som handler om dopsalg der forsøk på kriting blir slått hardt ned på.
– Bromstad er ikke en ghetto, det sitter ikke sprøytenarkomane langs veggene her. Kanskje var ikke området belasta da jeg vokste opp heller, men jeg hang i et belasta miljø. Jeg vil fortelle om hvordan jeg hadde det her, sier han.
Oppveksten hadde visse knagger, en av dem ligger i innhuket bak Esso-stasjonen ved Plantasjen, en annen et steinkast unna. Her tar Shitrich en røyk ved det falleferdige næringslokalet, en forlatt rønne som i 1979 ble den første Rema-butikken noensinne. I butikken jobbet mødre, ungdommene stjal øl og ble kjeftet opp i kjelleren, forteller han.
Shitrich ble aldri søkkrik. Men Odd Reitan skapte et imperium med Bromstad som utgangspunkt.
«De har greie på penger»
– Vi hadde en butikk fra før, men ville teste lavpriskonseptet her. Det fungerte! I august 1980 begynte det å ta av for alvor. Jeg husker jeg sto på spiserommet til damene og fortalte om en økning på noen-og-søtti prosent, sier Odd Reitan til Ukeadressa.
– Det var mye folk på Bromstad, og butikken hadde allerede vært der lenge. Til oss kom det folk fra hele byen, men selvfølgelig mange fra Bromstad, fortsetter han.
– Hvordan vil du beskrive Bromstad-befolkningen?
– De har greie på penger! De vil ha mest mulig for minst mulig. De vil få tak i varene fort, de vil være trygge på at de ikke blir lurt, svarer han.
På plata «Makka Nykinen» forteller Shitrich en lignende historie, men med et helt annet fortegn. Det er visst aldri blitt lekt butikk på Bromstad, ikke på noe nivå:
«Æ veit da kos det går ned på senteret, rusa ut av helvete. Bugatti, ut ruta, gutta utafor og heng itj med. Tusenlappa slenges ned, treng itj engang tenk på det», rapper han.
Bugatti Drive Thru. Det 25 år gamle gatekjøkkenet ved Valentinlystsenteret, et sted som ifølge en urban myte bare ansetter jenter, har byens beste burger, mener Shitrich. Han tar den minste til 65 kroner, snakker om lørdagsmiddager med foreldrene, om bakrusmat og matkick i hasjrus.
– Noe for enhver anledning, sier han, ler.
Litt tidligere har han pekt mot et hus i området:
– Der bodde han som i en periode var en av de største pusherne på østsida av byen. Han var 16 år og solgte hasj fra vinduet på gutterommet. Han hadde installert overvåkningskamera ut ruta.
«Jævlig på 250 kvm»
Hva er det med Bromstad? Det vakte en viss oppsikt da Audun Vinger, musikkjournalist i Dagens Næringsliv, nylig skrev at Shitrich var «beryktet fra det harde miljøet i drabantbyen Bromstad». Er det dekning for å omtale Bromstad sånn?
Grovt sett er Bromstad postnummer 7046, selv om dette også omfatter deler av Brøset, Tyholt og Persaunet. I 7046 ligger gjennomsnittsinntektene midt på treet i bymålestokk, like under 294 000 kroner, noe som er langt over for eksempel Saupstad.
Snittformuene på Bromstad er over en halv million og dermed i øverste sjikt i Trondheim. Men gapet er likevel bredt mot det tilstøtende postnummeret 7052, som er Tyholt, Berg og deler av Singsaker. Her er snittinntekten 356 000 kroner, snittformuen 646 000, helt i bytoppen.
På Bromstad bor folk i rekkehusleiligheter, terrassehus og blokker, men også eneboliger i gater med navn som Eng- og Åkerveien.
– Ja, det er et variert nabolag, en veldig stor blanding av folk. Nederst ved Bromstadveien ligger sosialboligene, mens en Rema-kjøpmann som solgte leiligheten sin på toppen av den nye blokka ved Valentinlystsenteret fikk 12,5 millioner kroner for den, sier Shitrich.
– Vi brydde oss ikke om hvor folk bodde, det handlet om å stole på folk. Og du kan ha det like jævlig på 250 kvadratmeter, sier han utenfor et hvitt stakittgjerde.
Bortenfor henger skjorter til tørk på en terrasse, det er sol, men kjølig. Rapperen i T-skjorte har gått over en gjengrodd fotballbane mellom de seks høyblokkene, den banen der dophandlene ble gjort, forteller han.
«Bønna kosta 100, æ va 14, æ hadd ti. Delt i 14, kall det flis, bort på en halvtim. Trudd æ va storkar med buksa full av gryn. Omsatt nedi byen, 400 spenn rett i lomma på en drittkid», rapper han i «48 tima».
Han var ofte yngst i gjengen.
«Bromstad, kis»
– Jeg måtte bære hasjen for dem som var eldre. Når vi kom ut av blokkene var det jeg som hadde det i lomma. Det var en del storgutter som bodde her, de som dreiv stort med kriminelle ting. De største slåsskjempene i byen, sier han, og nevner navn som ikke bør komme på trykk.
«Vi befinner oss alltid et sted. Sted er ikke noe som kommer i tillegg til eksistensen. Sted er ikke bare en bestemt plass i verden der vi kan befinne oss. Sted er selve måten vi befinner oss i verden på», skriver forfatteren Per Thomas Andersen i forordet til boka «Til stede».
«Vi kan ikke ikke være noe sted. Kanskje skulle vi vurdere å bytte ut det litt abstrakte begrepet eksistens med eksisted. Vi er alltid til stede», skriver han.
For Shitrich ligner Bromstad på en eksistens. Da han som ung voksen bodde i et terrassehus i Bromstadenga, ett av flere Tobb-eide borettslag i skråninga nedover mot Strindheim, startet han hip hop-gruppa Bromstad Billionaires med kompisen Sondre.
De rappet om «makka te hoinnerpris» (billig amfetamin), men også om steder som Esso-stasjonen, Tyholt-tårnet, Bugatti, den nedlagte videobutikken Spektra, kinarestauranten China House: «Det e faen mæ Bromstad, kis, det e faen mæ Bromstad, kis».
– Som kids var vi alltid påpasselige med å si ifra hvor vi kom fra. Det var en stolthet, vi hadde en gjengmentalitet. Det gikk rykter på Byåsen om en crazy gjeng fra Bromstad. Jeg sier ikke at J16-spillerne på Byåsen visste om oss, men at de som var som oss, gjorde det, sier han.
– Hadde du vært en annen person om du hadde vokst opp et annet sted?
– Nei, jeg tror jo ikke det. Men det handler om hvilke venner man får, hvem du vil henge med. Vi prøvde hasj da vi var 12–13 år. Fem år senere var det noen som ikke gidda den greia der lenger, mens andre satt med et kilo under sofaen, sier han.
Livet på vertshus
I Magnus Berrføtts veg, i skyggen av blokkene på Valentinlyst, lå et annet viktig omdreiningspunkt for unge på Bromstad på 90-tallet. Videobutikken Spektra, som senere ble Showtime, er borte. Stedet hadde også en arkadedel, der Shitrich spilte Pit-fighter, et klassisk slåssespill.
I dag virker det som om «Velkommen til»-skiltet over kinarestauranten legger en stolthet i å la hilsenen henge i lufta. Logoen til vertshuset Transitten vegg i vegg er et dansk flagg, en siste rest av en fargerik flaggbord.
Her inne i vertshuset, som i realiteten er et hybelhus, bodde Shitrich i tre år som noen-og-tyveåring. Innenfor dørene er det trukket for i resepsjonen, det er uåpnede brev, rødt teppegulv. Et overvåkningskamera henger i hjørnet. Rapperen går inn og tar til venstre, stopper opp ved en brun dør med romnummer 101.
– Jeg betalte 3000 kroner i en konvolutt hver måned for å bo her. Helt til jeg sluttet å betale. Da jeg skyldte 21 000 kroner, ble jeg kasta ut, sier han.
– Dette var en festplass for oss, men også et studio. I Bromstad Billionaires satte vi toseteren foran døra her og spilte inn, sier han.
Nabocash-gründeren Bjørn Hilmar Johansen (81) eier Transitten og bygningene rundt. Han husker ikke den unge rapperen når Ukeadressa tar kontakt, det har vært mange innom dørene.
– Det ble bygd i 1970, det skulle være et hotell, vi hadde selskapsavdeling i sokkelen. Siden bygde jeg det om til vertshus, på 90-tallet begynte vi å leie ut som hybelleiligheter. Det bor fortsatt folk der, det har vært så stor etterspørsel at jeg kunne ha satt opp tre etasjer til, sier Johansen.
I noen av disse bygningene er det også drevet forniklingsverksted, seinere kolonial, hvor også Odd Reitan var inne på eiersiden, ifølge Johansen. Rundt hjørnet ligger leiligheten som på 2000-tallet huset massasjeinstituttet Fun Time, av politiet karakterisert som et rent bordell. Club 4-gründer Tom Ketil Krogstad ble dømt for hallikvirksomhet.
Utenfor og oppe på veggen av vertshuset har noen tagget «Nesh» i hvite bokstaver. En hilsen fra graffitigruppa PLC, som for noen år siden konkurrerte med Bromstad-baserte GSM. En av de viktigste taggerne i GSM bodde like ved vertshuset.
– Og «Nesh»-taggen var det første han så når han kom ut av døra om morran, sier Shitrich og ler.
Alt dette blir del av den moderne fortellingen om Bromstad, sett fra en rappers ståsted. I mai flyttet Shitrich til Oslo for å satse alt på musikken, han er nær et gjennombrudd, han skal spille på Øyafestivalen.
Men en gang skal han hjem.
«Syke historier»
– Jeg vil at ungene mine skal vokse opp her. Det er litt betong, men mye grøntareal, sier han.
– Hva tror du at de som bor på Bromstad tenker om tekstene dine?
– Det var nå en gang sånn det var. De bør være glad for at jeg forteller hva som skjer bak lukkede dører. Det er en del syke historier, men folk kan ikke ta meg på det. Det er jenter som blir dopet ned på MDMA og antastet av gutter hver helg. Jeg forteller det, sier han.
– Betyr det at du støtter det?
– Nei. Jeg viser et snitt av hvordan det er. Men jeg kommer ikke med noen pekefinger heller.
– Hva tenker du om at noen er kritiske til tekstene dine?
– De må heller være kritiske til at dette skjer. Det er viktig at det kommer frem, at noen forteller det. Og om det kommer frem som en tekst på et ark eller fremført over partybeats, det er ikke viktig. Det er ikke noe jeg har funnet på, sier han.
Han tar en røyk, den fjerde eller femte på turen gjennom Bromstad, og begynner å gå ned mot et av boligfeltene. Snart kommer han inn i Stallmestervegen, der rekkehusene etter hvert blir til terrassehus, han poserer for fotografen foran en oppgang, det blåser. «Hæææ, velkommen inn i mitt liv, selv om det e sommer e det istid, bitches», rapper han på plata.
Og når han er på vei tilbake, forbi den nesten usynlige Strindheim kirke, forbi senteret, ser han nok en gang blokkene på Valentinlyst. De bader i sol, han lyser opp.
– De er dritsexy, de blokkene her, sier han, og legger til:
– Noen sier at de ligner på blokkene i Romulslia. Men de er bare billige etterligninger.
