I Norge har vi en relativt stor instituttsektor. Det er forskere – som meg selv – som jobber utenfor, og gjerne i randsonen, av universitetene. SINTEF er velkjent for de fleste, men mange vil nikke gjenkjennende når de hører navn som FAFO, SIFO, NILF, NOVA, PRIO, NOFIMA, NUPI, NINA og TØI. Og det finnes flere.
Om lag en fjerdedel av all forskning i Norge utføres av forskere som er ansatt i instituttsektoren, og nesten halvparten av Forskningsrådets midler går til å finansiere forskningen i denne sektoren. Det er betydelig. Ifølge Forskningsrådet er en effektiv og velfungerende instituttsektor «viktig for å nå forskningspolitiske mål, og vesentlig for deler av sektorpolitikken». Hvor velfungerende er så denne sektoren?
Ikke så veldig, skal vi tro resultatene fra undersøkelsen som Forskerforbundet har gjennomført blant sine egne medlemmer. Mange jobber mye utover normal arbeidstid. Selv om dette er kvelds- og helgearbeid som ikke utløser overtidsbetaling i det hele tatt, er det ikke her hovedproblemet ligger. Forskere er ikke de eneste som jobber gratis. Hovedproblemet er at ekstraarbeidet er utløst av stadig hardere inntjeningskrav. I motsetning til våre forskningskolleger ved universitetene må vi tjene inn hver enkelt krone. Vi løper etter penger, og vi løper stadig fortere og mer. Vi er riktignok fast ansatt, men ikke mer fast enn at hvis vi ikke har inntjening så har vi ikke jobb. La meg ta to eksempler.
Grovt sett opererer forskere i instituttsektoren innenfor to markeder – Forskningsrådet og andre oppdragsgiveres anbud. Et typisk anbud fra en oppdragsgiver kan være på 900000 kroner. La oss si at det er åtte institutter som legger inn tilbud og at hvert av dem har brukt ett ukeverk på å utforme anbudet. Det er ikke urealistisk. La oss si at timeprisen er 1200 i gjennomsnitt. Det gir en samlet kostnad på 360000 kroner. I tillegg kommer oppdragsgivers kostnader til å utforme anbudet og vurdere de innkomne tilbudene. La oss si at det sumerer seg til tre ukeverk. Nye 135000 kroner har påløpt. Samlet gir dette en kostnad på minst 495000 kr før man i det hele tatt har startet på selve jobben. Jeg er sikker på at det finnes flere eksempler på at kostnadene knyttet til selve anbudsprosessen er større enn prosjektets bevilgning.
Program og frie midler fra Forskningsrådet er den viktigste finansieringskilden for instituttsektoren, men nåløyet er svært trangt. Til fjorårets tildeling av frie midler (FRIPRO) kom det inn 667 søknader. 45 fikk finansiering. Altså bare syv prosent. Flere prosjekter med toppscore oppnår heller ikke finansiering.
Det er umulig å gi noe presist svar på hvor lang tid det tar å utarbeide en søknad til Forskningsrådet, men bygd på erfaringer fra egen institusjon er fire uker totalt for alle involverte i alle fall ikke å ta i. Det betyr at bak de 622 søknadene som ikke ble finansiert lå det 2488 ukeverk, eller 53 forskerårsverk. Det er minimumsanslag over bortkastet forskertid og FRIPRO er bare ett av flere program forskere søker på.
I tillegg til å representere et enormt sløseri med forskeres arbeidstid er dette et demotiverende og sykdomsskapende system. Forskerforbundets undersøkelse viser at en av fem forskere ansatt i instituttsektoren har blitt syke på grunn av høy arbeidsbelastning. For kvinner er andelen hele 25 prosent. Faglig oppdatering lider under at stadig mer av forskningstiden går med til å løpe etter penger. God forskning krever lange tidsflater og tid til refleksjon. Slik er det sjelden i instituttsektoren og det er en tap-tap-situasjon både for den enkelte forsker og for samfunnet.