Sist uke ble den tredje Norsk-amerikanske litteraturfestivalen i New York avholdt. På programmet i år ville man ha både rock og litteratur.

Arendalitten Asbjørn Jensen er venn med Yngve og Karl Ove Knausgård fra ungdomstiden og bergenstiden. I Bergen møtte Knausgård-brødrene Knut Olav Homlong, Tore Renberg og Hans Mjelva og bandet Lemen ble skapt. Asbjørn Jensen nøyde seg med å fotografere. I dag arbeider han som rådgiver ved Universitetet i Stavanger, og startet i sin tid også forlaget «Pelikanen" sammen med Knausgård-brødrene.

Asbjørn Jensen har tatt bilder og skrevet en kompisfortelling fra USA-turen for Fædrelandsvennen. Slik ble det:

Jeg juger meg inn i USA

Passkontrolløren på JFK-flyplassen sitter på et podie og ser ned på meg:

- Formålet med reisen? Jobb eller fritid?

- Jobb (det er strengt tatt ikke sant, da jeg egentlig er i USA for å henge med gamle venner fra studietiden som er invitert til å spille tre konserter under den Norsk amerikanske litteraturfestivalen. Men siden jeg også skal levere en artikkel til denne avisa om turen, blir svaret jobb).

- Yrke?

- Fotograf (heller ikke helt sant, selv om jeg av og til frilanser som fotograf, føles det litt flaut å kalle seg proff. Og sist jeg leverte bilder til Fædrelandsvennen var for cirka 30 år siden, og også første gang jeg traff Karl Ove Knausgård. Da var han 17 år og skulle intervjue Blaine Reininger og trengte en som kunne ta bilder.)

- Hva er oppdraget?

- Jeg skal følge en norsk rockegruppe (i og for seg sant).

- Hva heter bandet?

- Lemen.

- Lemon?

- Yes.

- Enjoy your stay.

Natt på Manhattan

Vi sitter på takbaren på hippe Wythe Hotel i Brooklyn. Bassist Hans Mjelva, i følge Karl Ove, verdens mest positive mann, har vist oss veien til vannhullet ved å slå opp Google-maps og gå med telefonen som en ønskepinne foran seg.

Vi har hvitvin og øl i glassene. Det er 20 grader. Bandet vitser om hvem de vil skal produsere en eventuell single. John Leckie blir avskrevet som for dokumenterende. De trenger en bandbygger. Steve Lillywhite! Haha! Eller Daniel Lanois, fnis. Praten går om hvilke U2-plater det går an å høre på. Karl Ove bekjenner at han til og med likte Rattle and Hum. Vi prater om dokumentaren Sonic Highways, om studioet Rancho de Luna, om å sende gitarlyd gjennom bassforsterkere. Baren spiller Bowies versjon av Waiting For My Man. Under oss hører vi gatelivet, i mørket over oss ser vi lysene fra rekken av fly som går inn landing på JFK, noe som til sammen gir kvelden et lett Blade Runner-slør. Perfekt.

Crosstown Traffic

- Y`all want the shortest or the fastest way?

- Fastest!

Bandet er sent ute. De har fått øvingstid på Smash Studios på Manhattan. Og hvert minutt teller. Da det var på tide å knyte skoa og dra hjemmefra, gikk et mannlig bandmedlem i stedet i dusjen. Nå er alle forsinket.

Taxisjåføren gjør så godt han kan i rushtrafikken, men det ender i en femtidollars-tur og halvtimes forsinkelse. Karl Ove er utålmodig. Og sitter med stikkene klare og venter bak trommene mens bandet rigger seg til. Han legger dressjakka over skarptromma for å dempe lyden.

Endelig er bandet i gang. Det er første gang jeg hører dem med Annlaug Børsheim som vokalist. De spiller en super versjon av Raga Rockers «De er litt av en gjeng», der Annlaugs felespill og vokal injiserer låta en deilig dose både John Cale og Nico.

Halvveis i settet snur Karl Ove dressjakka og spiller resten av øvinga på jakkeforet.

- Vi spiller drop bass

Konsertlokalet The Westway er en ombygget strippeklubb i Meatpacking District.

Soundchecken er unnagjort. Backstage er stemningen nervøs. The Guardian er tilstede, musikkansvarlig i The New Yorker er på plass, El Pais likeså. Bandet jinxer seg selv ved å minne hverandre på tidligere konserttabber. Som da de glemte å skru på strømmen på den ene gitarforsterkeren, eller den gangen da Yngves gitarintro måtte forlenges med 3-4 minutter, mens gitarist Knut Olav Homlong monterte ferdig trommesettet til Karl Ove. Slikt må ikke skje nå! Så går de endelig på scenen. Det er ca 150  personer i lokalet. Folk skravler.

Bandet er klar til å sette i gang.

Hans mister bassen i gulvet, plukker den uanfektet opp og begynner å spille. Folk ser ut til å like hva de hører, de vipper fram telefonene og Instagrammer og Snapchatter uhemmet. Og når bandet avslutter med REMs The One I Love, med norsk tekst, blir det både jubel og dans.

Etter konserten er bandet mellomfornøyd, selv om publikum skryter.

- Det teller ikke, sier Karl Ove:

- De er amerikanere. De er sånn.

Manhattan Transfer

«Lemen» er et vekselvarmedyr. Etter en sløv formiddag og påfølgende lunsj med verdens mest trivelige forfatterpar, Haru Kunzu og Katie Kitamura i Chinatown, småløper vi nå nordover på The High Line for å rekke soundchecken til spillingen i kontorlokalet til The Paris Review. Lemen som har fått streng beskjed om å ikke bråke for mye spiller et avmålt sett foran et avmålt publikum. Skryt vanker også her. Men ikke bare. Redaktøren i magasinet omgår spørsmålet om hva han synes om bandet ved å påpeke at Karl Ove spilte hele konserten uten å kneppe opp dressjakka. En annen spør: - Are you guys sort of like holidaying in your past?

Dude, you guys rock!

Ikeabåten tar oss over til Red Hook i Brooklyn der Lemen skal spille sin siste konsert. Den lille baren Sunnys fylles opp. Og når bandet går på er det proppfullt. Lemen gyver løs på «Litt av en gjeng» og jeg glemmer helt at dette egentlig er et studentband fra 90-tallet. Lemen rocker! Saltstøtte-tendensene er borte. Nølingen og de flakkende blikkene er borte. Rockedyret Lemen har våknet! Publikum jubler. Folk skryter uhemmet til bandet etter konserten. Og bandet ser gladere ut enn noensinne.

– Det var nå konsertrekken skulle begynt! sier en i bandet.

- I morgen er det jo ingenting. Ikke engang en soundcheck! sier en annen.

– Kun en realitycheck, smiler Karl Ove.