Den meksikanske mesteren i eventyrlig gys, Guiellermo del Toro(«Pans Labyrint»), har som produsent vist teft for spanske skrekkfilmskapere.Internasjonale gjennomslag som «Julia's Eyes»(2010) og «The Orphanage»(2007),ble produsert av del Toro, som selv dessverre ikke har regissert film siden«Hellboy II» i 2008. Sci-fi-thrilleren «Pacific Rim» er imidlertid meldt iløpet av året.
Han skal ha blitt så begeistret for Andres Muschiettis kortfilm«Mama» fra 2008 at regissøren fikk rom til å utvikle ideen til spillefilm, medstigende stjerner Jessica Chastain og Nikolaj Coster-Waldau i de voksnehovedrollene. Jeg har ikke sett kortfilmen, men vil tro at mye av stemning ogstil i filmens første del, som er klart best, har røtter i kortfilmen.
Filmen starter for alvor fem år etter en familietragedie ogbilulykke. Etter langvarig søk, blir to barn funnet utmagret, i live ogforskremte i en hytte i skogen. Nikolaj Coster-Waldau («Game Of Thrones») ogJessia Chastain («Zero Dark Thirty») spiller barnas onkel og tante, som medhjelp fra psykolog forsøker å få de to jentene tilbake til normalt liv.
«Mama» kobler på effektivt vis traume, unger vi ikke helt vethvor vi har og Chastain som ufrivillig morsskikkelse som heller vil spillepunkebassgitar enn å stifte familie. Filmen er klart best så lenge mye avuhyggen foregår i hodene på hovedpersoner og publikum, når bildene bareinnimellom sier at det kan være verre enn som så.
Chaststain er langt bedre som kvinne i ambivalent morsrolle ennsom rockebabe. Dramatikken mellom henne og ungene er verdig en bedre film enndet «Mama» utarter til. En overtydelig blanding av psykologi, guffenforhistorie og effektbruk gjør at etter som «Mama» bokstavelig talt tar av, gården som mange nesten-gode skrekkfilmer fra effektiv sjangerlek til løfterikskuffelse. Innimellom viser Andres Muschietti at han kan være mann for bedrefæle filmsaker enn som så.