– Vi har ikke flere vaser igjen, sier en av de ansatte ved Kavli-instituttet.
– Ingen problem!
Det er én av hovedpersonene, May-Britt Moser, som svarer. Klokken har passert 11, og hun har endelig ankommet arbeidsplassen etter en morgen og formiddag på farten.
– Vi har mye å velge i, sier fru Moser, og roter frem mugger og vannglass fra skapene.
Deretter tar hun selv plass i en stol. Lukker øynene og strekker armene i været.
– Jeg sitter bare her litt jeg, sier hun med et stort gjesp.
Klarte ikke annet enn å hyle
Det er noe glissent i gangene hos Kavli-instituttet i tirsdag formiddag – dagen etter den store nyheten om at ekteparet Moser tildeles Nobelprisen i medisin.
Ved 10-tiden kommer postdoktor Kei Igarashi luskende inn på kontoret sitt. Mandag på samme tid ante han ingenting om unntakstilstanden han hadde i vente på arbeidsplassen.
– Jeg fulgte kunngjøringen fra nobelpriskomiteen live på nettet, og klarte ikke annet enn å hyle i korridorene da nyheten kom, sier Igarashi entusiastisk.
Han har jobbet tett med Moser-paret de siste fem årene.
– Jeg tenkte at de ville få Nobelprisen en gang – om kanskje fem til ti år. Ikke nå! Jeg ble veldig overrasket, og veldig glad. Det er stort for meg at dette skjer mens jeg er her, smiler Igarashi.
En «happy» arbeidsplass
Rundt 100 ansatte og mastergradsstudenter er tilknyttet Kavli-instituttet, som holder til i Medisinsk teknisk forskningssenter i Trondheim. Cirka 60 prosent kommer fra andre land. I likhet med japanske Igarashi, var det vitenskapen som brakte Jonathan Whitlock til Trondheim.
Han var post doc for Moser-paret mellom 2007 og i fjor, og er i dag gruppeleder i én av forskningsgruppene ved instituttet. Texas-mannen forteller at arbeidsplassen hans er unik på flere måter:
– Det er et veldig åpent og vennlig forskningsmiljø her. Vi deler ideer og hjelper hverandre. Dette er en veldig «happy» arbeidsplass, sier Whitlock til Adresseavisen.
Whitlock har god kjennskap til institutter hvor situasjonen er en helt annen:
– Jeg kjenner til folk som har vunnet Nobelprisen i medisin, og forventer å bli behandlet som kongelige i ettertid. Det er ekkelt. Slik blir det aldri med «the Mosers». Det vil være like flott å jobbe med dem etter Nobelprisen som før – det kan jeg garantere. De kommer aldri til å sette seg selv på en pidestall. Selv etter å ha fått verdens gjeveste pris, vil de være seg selv, understreker Whitlock.
Travel dag
Dagen til May-Britt Moser startet før klokken 07.
– Selv om jeg er et morgenmenneske, er jeg helt ute av stand til å komme meg ut av døra på morgenen. Jeg finner på alt mulig annet, som å sette på en vask, lese aviser eller vaske badet, sier May-Britt Moser.
Men ut døra måtte hun denne dagen: Første stopp var til Trondheim sentrum for opptak med God morgen Norge på TV2. Derfra turet hun videre til NRK på Tyholt for å delta i samfunnsmagasinet Ekko.
– Jeg er stolt over at jeg klarte å komme meg inn i en drosje klokken sju i morges, smiler Moser.
– Kan ikke stenge butikken
Kavli-instituttet bærer preg av den spesielle mandagen. Noen plastglass halvfulle med champagne her og der, og et helt bord fylt med blomsteroppsatser. Det gratuleres i gangene, og nye blomsterbuketter dukker opp.
Men på et lite, overfylt kontor sitter en konsentrert kar med tang i den ene hånda og en kabel i den andre. Klaus Jenssen kjøper inn, lager og reparerer registreringsutstyret til musene og rottene som brukes i forskningen.
– Egentlig er dette en helt vanlig arbeidsdag for meg, selv om det ble litt sent i går, smiler avdelingsingeniøren.
Skal vi tro de ansatte ved Kavli-instituttet, er dette helt i trå med Moser-parets filosofi.
– Vi kan ikke stenge butikken selv om det dukker opp en nobelpris, ler senioringeniør Bjarte Bye Løfaldli.
Prisen vil ikke dreie fokuset
Han kaller Moser-paret en enorm motivasjon, blant annet fordi de er så jordnære.
– De er folkelige og gode mennesker, med en enorm entusiasme. I løpet av de siste dagene har mange sett hvor entusiastisk May-Britt er. Det er akkurat sånn hun er – både når det skjer noe lite eller noe stort, sier Bye Løfaldli.
– De har vunnet priser før – og det har aldri dreid fokuset vekk fra arbeidet, sier kontorsjef Nora Gullbekkhei, og fortsetter:
– Nobelprisen er den ypperste prisen de kunne fått, men de føler ikke at målet er nådd av den grunn. De vil fortsette å lære om mysteriene i hjernen.
