Det er imidlertid fort gjort å se at arkitektene kommer til å mislykkes med én ting: utformingen av sitteplassene.
«Torvet skal syde av folkeliv», var overskriften på en reportasje i Adressa (4. juli) om den planlagte ansiktsløftningen av Torvet.
Kanskje det! Det er imidlertid fort gjort å se at arkitektene kommer til å mislykkes med én ting: utformingen av sitteplassene. Saken er viktig av to grunner: Nokså mange her i byen har behov for godt utformede sitteplasser i det offentlige rom. Det kan være eldre, eller revmatikere som stiller særlige krav til hensynsfull utforming. Trondheim kommune synes dessuten i mange år nesten systematisk å ha oversett dette aspektet. Et ferskt eksempel er opparbeidingen av parkstripa mellom Ila og Brattøra. Her mangler for eksempel samtlige benker ryggstøtte.
Hva skyldes dette? Ja, ikke er det mangel på gode forsett. På hjemmesiden til «Torvetprosjektet» står det at: «Kravene til universell utforming skal ivaretas. Gode benker med rygg og armlen plasseres spredt utover med jevn avstand på 30-50 m og inntil gangsonene.» Den som studerer illustrasjonene har likevel grunn til å mistenke at de gode intensjonene har lite til felles med hva som faktisk kommer til å realiseres. Det kan også anbefales å se på utearealene ved Dokkhuset, eller på plassen mellom Adresseavisens nye hus og Bakke bro: Her er det stort sett hverken rygg eller armlener, derimot sittelekter som skjærer inn i bakpartiet. Se også på de nye, runde, betongkonstruksjonene på Torvet.
Det er åpenbart at i den røffe og minimalistisk inspirerte estetikk som har styrt utformingen av offentlige plasser i kommunen, har hensynet til eldre og funksjonshemmede vært klart underordnet. Derimot synes unggutter med rullebrett å ha hatt en magnetisk tiltrekning; ungdommene har til gjengjeld ofte foretrukket utfordringer de kunne finne på selv. Den manglende interessen for godt utformede sitteplasser benker er ikke ny, og kan trolig spores til et estetikkprogram fra begynnelsen av 2000-tallet. Her satset kommunen blant annet på en type ergonomisk feilutformede benker (jf særlig overgangen sete og rygg).
Ikke alle har gjort samme feilgrep; i parken ved St. Olavs hospital finnes møbler av et annet slag, på Museumsplass er benkene gode, og ved den nye opparbeidingen på Brattøra er det en fin langbenk med utsikt mot fjorden. Sittemøbler bør utformes med utgangspunkt i de som har de mest følsomme kroppene; mye taler for at de da også blir vakrere. Det er lite estetisk tilfredsstillende med konstruksjoner som vitner om manglende forståelse for en viktig brukergruppe.