70-årsdagen for Nazi-Tysklands kapitulasjon er vel bak oss, feiret med faner og flagg i det vi med varierende fortolkning kan kalle den frie verden. Men hvem vant krigen? Selv rundt det enkle spørsmålet, kriges det fortsatt.
Det fins et foto fra 25. april 1945 tatt ved tyske Elben der den sovjetiske løytnant Alexandr Silvasjko og hans amerikanske kollega William Robertson står og omfavner hverandre i hjertelig glede. Slik møttes de to supermaktene for første gang under krigen.
Hitler hadde allerede planlagt sitt selvmord. Få dager senere kapitulerte det sønderknuste Tyskland, og det idylliske fotoet var ikke mer å se, i hvert fall ikke i Sovjet og heller ikke i USA.
For den sovjetiske selvforståelse, senere den russiske, er at det var de som hadde vunnet den andre verdenskrig. Det er heller ikke en oppfatning som er grepet ut av luften. Hitler gjorde det fatale taktiske feilgrep at han angrep Russland for tidlig, og åpnet opp en ny front med forsyningslinjer som etter hvert ble lengre og lengre.
Det er ikke tvil om at det var på Østfronten at Hitler – om ikke uttrykket blir for flatt – skjøt seg selv i foten, og mistet sitt panservåpen, sitt flyvåpen og alt mulig annet. Til slutt var det bare det endelige tapet som gjensto.
Men hva tror folk flest? En meningsmåling foretatt nylig av det britiske ICM Research og offentligjort av Russlands nyhetstjeneste Sputnik International, tyder på at mange i Vesten har glemt, ikke hatt kunnskaper om, eller valgt å ignorere den sovjetiske innsatsen.
Spørsmålet som ble stilt til tilfeldig utvalgte 1000 briter, 1000 franskmenn og 1000 tyskere lød slik, forteller den danske avisen Politiken: - Ut fra hva du har sett, lest eller hørt, hvem mener du spilte størst rolle for befrielsen av Europa under andre verdenskrig?
I Storbritannia svarte 13 prosent av de spurte at det skyldtes den sovjetiske hær, 16 prosent den amerikanske og 46 prosent den britiske hær. I Frankrike svarte 8 pst den sovjetiske og 61 prosent den amerikanske hær (var det noen som nevnte filmen om landgangen i Normandie?) og 9 prosent den britiske hær. I Tyskland – altså taperen – svarte 17 prosent den sovjetiske hær, 52 prosent den amerikanske og 4 prosent den britiske hær.
Med andre ord – og med et aktuelt uttrykk: Totalt skivebom. Eller for å si det slik: Fordelt etter politiske sympatier, trolig også kombinert med kunnskapsløshet.
Den sovjetiske innsatsen under krigen med et tap av menneskeliv på over 27 millioner mennesker, fordelt på 10 – 12 millioner falne soldater og godt over 15 millioner sivile, ble i etterkrigstidens antisovjetiske propaganda totalt underspilt.
Også Holocaust rammet hardest i Sovjet, (1 million) for ikke å nevne Polen, anslagsvis 3 millioner alene. Det vi synes å ha glemt hos oss var at selv frigjøringen av Finnmark, skjedde ved hjelp av Den røde arme et drøyt halvår før freden var et faktum.
Det faktum at 20 millioner sovjetiske statsborgere mist livet i krigen mot Hitler, gjorde at de fleste hadde en pårørende å sørge over, eller en annen god grunn til å nære et personlig hat til fienden. En annen viktig drivkraft var det man kunne kalle det innpodede hatet til fienden. Gjennom enkle propagandaformler skulle de som ikke noen personlige grunner til det, lære å hate tyskerne. Slik det høyst dokumentert var også på den andre siden.
En hevn av tilnærmet gammeltestamentlig tilsnitt ble manet frem, minner den svenske forfatteren Niclas Sennerteg om i boken «Stalins hevn», og gjengir en tekst av den store forfatteren Ilja Ehrenburg:
«Drep, drep! Det finnes ingen tysker som er uskyldig, ikke de levende og ikke de ufødte! Følg kamerat Stalins direktiv og knus det fascistiske udyret i dets hule. Bryt ned med vold de germanske kvinnenes rasehovmod. Ta dem til rettmessig bytte! Drep, dere tapre fremadstormende sovjetsoldater.»
På den annen side – også Hitlers offiserer senket seg ned på det samme dyriske nivå. Kvinner – ung eller gammel – skulle voldtas og drepes.
Og apropos kvinner: Hva heller ikke undertegnede har visst inntil jeg i fjor leste Svetlana Aleksijevitsj’ bok, var at det i Sovjetarmeen kjempet over en million kvinner, noe som skapte et språkproblem: Det fantes ingen ord for «infanterist» eller «stridsvognfører» i hunkjønnsform. De ble «født» under krigen. Heller ikke visste jeg at det fantes anslagsvis en halv million kvinner både i den amerikanske og sovjetiske hær. Hvem har skrevet om det?
Men filmen om Max Manus «tok vi til oss», han som TV-helt på selveste nasjonaldagen, mens få – om noen – reflekterte over at han i 1939 hadde sloss mot de finske kommunistene i tyske militære avdelinger!
Ikke bare det siste, men hele fremstillingen av 2. verdenskrig, forteller om den beskjedne effekten den akademiske historieforskning har når det gjelder å nå ut til offentligheten.
- Hver og en fører sin egen krig, og på begge sider forringer man den andres innsats, skriver den svenske russlandsekspert Kristian Gerner, professor i historie ved Universitetet i Lund.