Brodere i ånden

Deg har jeg sett før?

- Ja, haha, det stemmer det, dere laget en reportasje om Tysklandsbrigaden for et par år siden.

Ja! Dere var en utrolig fin gjeng, trener dere sammen fortsatt?

- Nei, det var bare tre-fire gutter igjen til slutt, og da ble det for dyrt å leie en hel gymsal.

Men hvor har dere gjort av den kassetten, den med den stemmen til han treneren som trente dere selv etter sin egen død?

- Den kassetten fikk en av gutta som bruker den når han trener hjemme. Men du, nå venter jeg på Ivar, han er en av gutta han også. Ivar og jeg møtes hver tirsdag og torsdag, og den første mandagen i måneden møter vi de andre på Hornemannsgården. Sist gang var vi ni stykker. Men vi blir jo eldre vi også, selv har jeg rukket å bli åttisju.

Du holder deg bra.

- Takk, takk, men det er bare utapå, haha.

Er det noe gæli inni?

- Nei da, men jeg er ikke i sånn storform, kan du si, og en av grunnene er at jeg bor oppi Olderdalen hvor det bare er blankisen. Jeg får ikke gått på tur! Men når det blir vår igjen går Ivar og jeg til Sponhuset, og da blir det noen turer på Ladestien.

Hvordan har vinteren vært?

- Bra, vil jeg si, men jeg bor jo alene, og da sitter jeg jo der da, hehe.

Ensomt?

- Nei, å nei, jeg synes det er godt å være alene, da har jeg ingen andre å ta hensyn til, vettu. Jeg lager meg middag hver dag, i dag skal jeg ha grilla kylling som jeg deler opp og varmer opp i mikroen, og så koker jeg poteter. Men saus, det kan jeg ikke lage altså. Joda, sånn er det. Og så syr jeg mye. Jeg syr sånne bilder på stramei, vettu, å brodere er hobbyen min.

Jasså, hvordan startet den broderinga?

- Hehe, det kan jeg godt fortelle deg. Jeg var jo i Tysklandsbrigaden, og da jeg kom hjem derfra begynte jeg å springe oppi Bymarka, sånn turorientering, og så gifta jeg meg, vettu, men kona likte ikke så godt at jeg fløy så mye oppi marka, og da begynte jeg å brodere for å være litt mer hjemme.

Hvor mange broderier har det blitt da?

- Å herregud, det er mange. Noen av dem har jeg rammet inn, men de fleste ligger i skuffer og skap hjemme hos meg. Det er flest bilder fra naturen og sånn, men de jeg har gitt bort er sånne broderier med engler og unger.

Trur du på engler?

- Nei, nei, men engler er populære. Jeg koser meg med broderinga jeg, og da hender det jeg tar meg et glass øl også, men ikke for mye fordi jeg går på sånne tabletter som ikke tåler alkohol, haha. Og så ser jeg nyheter og sport på tv.

Min gamle mor elsker også sport på tv?

- Ja, de sportssendingene er bra underholdning for mange av oss som sitter hjemme alene. Vi må jo følge med på det som skjer rundt oss.

Og nå er det den rettsaken som han massemorderen har gått til mot staten.

- Ja, men det der skjønner jeg ikke noe av. Han der har tatt livet av så mange, og ødelagt livene for enda mange flere, og så får han regissere sitt eget show på denne måten. Det synes jeg ikke er rett! Men se der, der kommer Ivar også.

God dag, Ivar, og takk for sist! Like sprek, ser jeg.

- Takk, takk, joda, det står da til liv. Nå skal vi på Jordbærpikene, der skal vi drikke kaffe og spise vafler med mye godt på, og etterpå skal vi videre til Bristol.

Broderer du også?

- Nei, men jeg kan brodere. I 1979 fikk jeg en truck over meg, venstrefoten ble knust og jeg var sykemeldt i fem år, og i den perioden broderte jeg mye. Men det har jeg slutta med.

Hva tenker du om alderdommen, Knut?

- Jeg har aldri hatt det så bra som etter at jeg ble pensjonist, både økonomisk og på annen måte. Jeg har barnebarn og oldebarn, og familien holder sammen og møtes på gebursdager og sånne ting. Og så er det jo fint at vi gutta fra Tysklandsbrigaden fortsatt holder sammen.

Fikk dere noen reaksjoner på den reportasjen om Tysklandsbrigaden, forresten?

- Næh, gjorde vi det da, Ivar?

- Å ja, plenty! Jeg har gitt bort mange eksemplarer av den avisa. Jeg har møtt mange naboer og folk rundt om på butikker og sånn som syntes det der var alle tiders, det er jo mange som ikke vet hva Tysklandsbrigaden drev med, vettu. Men nå må den forbanna isen forsvinne så vi kommer oss på tur. I fjor sommer var Knut og jeg seksti ganger på Sponhuset. Der drikker vi kaffe og spiser vafler, og etterpå går vi til Leangen og tar bussen inn til byen.

Knut sier det er greit å være alene?

- Ja, han har vel begynt å venne seg til det, haha. Jeg bor sammen med kona, men hun synes det er greit at jeg drar rundt på turer, hun er jo også på byen hvor hun treffer venninner og tidligere kollegaer. Det er viktig å gi hverandre litt frihet.

Så kan du og Knut dra på byen og se pÅ damene?

- Ja, vi slutter jo aldri med det, men det må du ikke snakke så høyt om, haha. Neida, jeg bare tulla, men vi har det fint på turene våre, og så går vi der og snakker om hvordan det var før og hjelper hverandre med å huske.

Jeg tror vi må trykke det bildet igjen, av dere kompisene i Tysklandsbrigaden. Det var så fint.

- Ja, gjør det. Det var en fin gjeng! Men nå er jo flere borte.

Benken: Solsiden, Trondheim

Ivar Mule, 84 år.

Knut Lind, 87 år.