Den i dag trondheimsbaserte senjaværingen Moddi fikk a-ha-millionen et halvår etter utgivelsen av debuten «Floriography» (2010), spilte en haug konserter hjemme og ute – og gikk på en kreativ smell. Han fant ikke tilbake til musikken i seg før han havnet i innlandet i Telemark, langt fra havsprøyten og fjæresteinene vi forbinder ham med.
Det høres ut som om han har hatt godt av sceneskifte og nullstilling. Han konfronterer det vonde, omstendighetene har gitt seg utslag i en sår lengsel det er vanskelig å overse. Som sist inneholder plata én norsk tekst, og som sist tar jeg meg i å savne flere av dem. Når det er sagt – det er klasse over de fleste engelske tekstene også, vi får et sjeldent godt innblikk i identitetskrisen, savnet og den eksistensielle grublingen Moddi har balet med. Moddi framstår mindre som en strikkegenserkledd figur denne gangen, og mer som et heltstøpt, dypt menneske.
Musikalsk er plata sjeldent finstemt og lekker. På sitt verste kan Moddi bli for pratsom, i løse sanger uten musikalsk framdrift. Det er heldigvis lite av dette her, vi kjenner igjen den sakteflytende og hviskende, delikat arrangerte og organiske folkpopen, men låtene har tydeligere fasong og flere melodiøse knagger enn sist. Så er det heldigvis gitt rom for frisk musikalsk lek også, strålende «The Architect» stiger sakte over et pulserende elektronisk(!) komp til det nærmeste Moddi noen gang har kommet en utblåsning.
«Set the House of Fire» er en kanalisering av friksjon, kvaler og fortvilelse, men også av lettelse og kunstnerisk overskudd.
Høydepunkt: «The Architect»
Anmeldt av VEGARD ENLID
