Det gamle sportsuttrykket «they never come back», som opprinnelig ble brukt om boksere, men som etter hvert har fått en nærmest allmenngyldig betydning, blir motbevist med jevne mellomrom. Det finnes enkelte, både innen sport, kultur og samfunnsliv, som klarer å gjøre comeback med æren i behold.

Led Zeppelin klarer det ikke. Til deres forsvar kan det sies at de har heller ikke forsøkt. Særlig vokalist Robert Plant, som de siste årene har hatt en strålende karriere på egen hånd, har vært motvillig til en gjenforening. Han har antakelig forstått at den gamle magien umulig kan gjenskapes.

Likevel gjorde han et unntak for «Celebration Day», et to timer langt konsertopptak fra bandets mye omtalte konsert i London i desember 2007.

Fem år senere blir begivenheten utgitt som film – og som et dobbeltalbum som viser at magien er forbi. Den forsvant allerede med «Physical Graffiti» i 1975, det siste av seks mesterverk på rad som bandet utga i løpet av seks år.

Led Zeppelin var bandet som definerte tungrocken i dens fødsel like før 1970. Verken Deep Purple eller Black Sabbath nådde dem til knærne. I hvert fall ikke Uriah Heep.

Alle etterfølgere, muligens bortsett fra Metallica, er bleke etterlikninger. Robert Plant, Jimmy Page, John Paul Jones og John Bonham var uslåelige. Tyngre, tøffere, hardere og samtidig mer melodiske og mer allsidige enn noen andre. Tungrockens Beatles.

Derfor er det stadig en stor opplevelse å gå tilbake til deres seks første studioalbum, på vinyl, selvfølgelig, og skru bassknappen på maks.

«Celebration Day» er derimot ikke mer enn et greit gjenhør med det som en gang var. Det er riktignok lett å høre at de har øvd godt foran denne enkeltstående gjenforeningskonserten med Jason Bonham på trommer i stedet for hans avdøde far. Page briljerer fortsatt på gitar, og Plant holder koken som vokalist. John Paul Jones, som de siste årene har likt å spille med musikere fra jazzlinja i Trondheim, binder det hele sammen.

Nesten alle låtene kommer fra første halvdel av 70-tallet, og de blir ikke tilført mye nytt. Introen på «Since I've Been Loving You» var bedre og enklere på originalversjonen fra 1970. Så hva er vitsen med dette albumet, annet enn et forsøk på å tjene penger?

Hvis det mot formodning skulle være noen yngre lesere som kikker på denne teksten og som interesserer seg for bandet, anbefaler jeg at de starter med «Led Zeppelin IV» og laster ned «Black Dog».

Høydepunkt: «Black Dog»

Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO