Han slentrer inn på Trøndelag Teaters kantine med vidåpen buksesmekk og utbryter «di ræv» til informasjonsrådgiver Sissel Grønlie når han får høre at hun trodde han nærmet seg 40 år.

Det flires. 40 liksom, og så er han altså 33.

– Jeg synes jo det bare er stas, for jeg må fortsatt vise leg når jeg kjøper øl. Så det å bli sett på som litt eldre er bare positivt, smiler skuespilleren, manusforfatteren og regissøren. Han prater som en foss, og benytter gjerne trønderske ord og uttrykk for ulike kroppsdeler når det trengs. Det var flust av dem i spelparodien «Slaget på Testiklestad». Sprelsk kåtskap kom så tydelig til uttrykk der at han lenge var bekymret for om de gikk over streken.

Usensurert spelspråk

– Vi var temmelig redde for at det skulle oppfattes som altfor plumpt og buskis-billig, men det vi ønsket, var mer å gyve løs på den erotiske spel-brunsten så freskt og ord-ejakulerende som overhodet mulig. Jeg tror nok vi hadde sensurert oss selv hvis det ikke var for at kjæresten min og jeg var og så «Monty Python» broadcast live på kino. Og da jeg satt der og så «gutta boys» holde på, og hva de tillot, da tenkte jeg at hvis de turte den gangen i England, da må da vi tørre nå. I Trondheim. Vi fikk overraskende få klager på at det var for drøyt, og det var nok fordi vi turte å trekke tullet så åpenbart over grensa.

Han tuller mye. Verbal situasjonskomikk kommer som perler på en snor. Som når han omsider oppdager det med buksesmekken. Den blir ikke dratt igjen på diskret vis, men kommentert «her er smekken åpen også, gitt».

Humor og galskap i skjønn forening har blitt et varemerke for gjengen bak «Nøtteknekkeren» og «Spelet på Testiklestad». Olve Løseth, Kyrre Havdal og Mads Bones tilhører en ny generasjon scenekunstnere med sterk skapertrang og fyrrig kreativitet.

– Da jeg var barn, var det Helle Ottesen, Sigurd Werring og Svein Wickstrøm som tilhørte den nye generasjonen skuespillere. Da var det de som var fulle av overskudd, og sånn tror jeg det har vært til alle tider. Vi er en gjeng som lenge har kjent på lysten til å gjøre noe mer, at vi må lage et sommershow i Trondheim. Men det tar litt tid før man får selvtilliten og gjennomføringskraften til å kunne realisere det, sier humoristen som nå skal prøve seg i en helt annen sjanger, i rollen som den foreldreløse fattiggutten Adrian Posepilt.

Alvor og skjemt

– Jeg trives veldig godt i sjangre som har humor som virkemiddel, men jeg synes også det er veldig deilig å få utfordringer som ikke har det. Det jeg synes er mest stas ved å være skuespiller, er mangfoldet, og det er noe man i stor grad får på et institusjonsteater som Trøndelag Teater.

For sin egen del er han mest fornøyd med de langt mer alvorlige sceneoppgavene han har hatt, blant annet som Ismael i «Kulde» og Moritz i «Spring Awakening». Men uansett hvor dramatisk det er, så er humor et viktig virkemiddel for multitalentet.

I spelkomedien «Slaget på Testiklestad» handlet det utelukkende om å skape en kontinuerlig, stigende bølge av latter.

– Det var en kveld på Sverresborg vi lurte på om folk skulle stryke med av latter. Det var en gjeng kvinnfolk som flira så gæli. Vi har spilt en del komedier, men så mye fliring har jeg aldri opplevd før. Det gikk rett i hovedpulsåren vår. Vi traff blink.

Scenekunstpotet

Og trolig ble det ekstra spesielt denne gang fordi han hadde en finger med i alt. Bones var både kaffekoker, presseansvarlig, instruktør, skuespiller og manusforfatter.

– Jeg bobler over når jeg kjenner at jeg får til å løse ei gåte. Manusforfatteren i meg er sånn at jeg prøver å skape en fortelling der det ene tar det andre, og der det tredje, som tilsynelatende er ei floke, løser seg opp i ei uventet vending. Jeg og min forfatterkollega Olve Løseth har jobbet sammen siden ungdomsskoledagene, og for meg finnes det ikke bedre sparringspartner. Opp gjennom årene har vi snappet opp en del triks. Og da vi sto på premieren og hørte latterbrølene, ja, da bredte det seg en følelse av eufori som det er lenge siden jeg har kjent på.

Ironigenerasjonen

Selv blir han underholdt når noe er lekent og uforutsigbart. Det øyeblikket han som tilskuer ligger et hestehode foran, begynner han å kjede seg.

– Det er klart at John Cleese og «Fawlty Towers» og hele den humoren der var noe jeg så mye på, og selvsagt Seinfeld og hans bitende ironi. Og det er ingen tvil om at min generasjon er preget av det Bård Tufte Johansen og Harald Eia har gjort. Men jeg har aldri vært superfan av en spesiell ting, har aldri finstudert en spesiell type humorgreie.

Etter å ha gjort sine forsøk på å komme inn på Statens Teaterhøgskole i Oslo, ble det teaterutdannelse i Århus i stedet. Skuespillerkollegaen og vennen Kristofer Hivju gikk der, og anbefalte Bones å komme etter.

– Han sa bare «kom deg hit, du få'kke bedre skole, den ligger i ræva lokaler, i et nedlagt slakteri som lukter dau ku, men lærerne er gærne og geniale». Og sånn ble det.

Og kanskje var det sånn han selv ble både «gæren og genial». Han hiver seg med på det meste, og vil gjerne både spille mer film, regissere mer og skrive mer. Hele teatermaskineriet er spennende, synes Bones som i tillegg er kretsleder i Norsk Skuespillerforbund.

Blander seg borti

– Jeg vil gjerne være med på mye, og jeg liker å blande meg borti ting, ikke på en plagsom måte, men jeg vil gjerne bli lyttet til. Og det klør etter å gjøre mer film. I filmen «Børning» har jeg en ganske liten rolle, men det var utrolig fascinerende.

– Kommer du til å flytte på deg?

– I det øyeblikket man føler at man går i sirkel, da vil nok miljøforandring bli viktig, da er det på tide å røre på seg, men jeg har ikke kjent på det ennå. Men drømmetrappa er Oslo, Stockholm, London, New York, og kanskje Berlin til slutt, i et tiårsperspektiv, flirer Bones, for akkurat nå er det bare Trondheim det dreier seg om, og Adrian Posepilt. Dessuten har han hovedomsorgen for «Fredrik», en fem år gammel svart labrador.

Skyter fra hofta

–Det er ofte på turer med ham at jeg får mine beste ideer, og man kommer i prat med så mye forskjellige folk. Han er mildt oppdratt og en god kompis. Det eneste strenge regime jeg har, er at han får ikke så mye godbiter. Labradoren har potensial for å bli feit. Jeg har en slank labrador, men likevel har jeg fått høre kommentarer som at «ja, han er nå god og rund, hunden din». Det tar jeg nesten som en personlig fornærmelse, og da kan jeg bli ufin tilbake. Jeg har faktisk sagt til ei dame en gang: «du kunne vel passe på litt selv, du». Jeg syntes hun var så frekk, lubben som hun var, og så kalte hun hunden min feit. Så nært er forholdet til hunden min, sier Bones som nærmer seg en ny premiere.

Syv spørsmål

1 Hvilken bok har inspirert deg mest?

–  Den første og den siste. Jeg var ikke gammel da jeg leste Bulgakovs «Mesteren og Margarita». Den gjorde uslettelig inntrykk hva historiefortelling angår. I sommer leste jeg «Freedom» av Jonathan Franzen. Den anbefaler jeg til alle jeg kjenner.

2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

Jeg elsker å se gode filmer om og om igjen, men – Baz Luhrmanns «Moulin Rouge» har jeg sett flaut mange ganger. Den kom da jeg fylte 20, og jeg tror kombinasjonen kjempestore emosjoner, leken bohemsk sjangerblanding og populærkulturelle musikk referanser traff megsom et blinkskudd.

3. Hvilken musikk kobler du best av med?

– Jeg kobler sjelden av med musikk. Jeg kobler meg heller på. Og da musikk i et vidt sjangerspenn; fra ABBA til Nils Petter Molvær.

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?

–  Vel, Jeg våkna opp etter en fuktig turnépremierefest i Bergen i 2006. Det var Buekorpsenes dag, og tusenvis av trommejenter og -gutter hamra løs på skarptrommene sine i en kakafoni av taktfaste rytmearter. Det er en kultur-begivenhetsrik dagen derpå jeg gjerne skulle vært foruten.

5. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?

– Selv om jeg satt i Nova 1 og overvar Monty Pythons direkte-overføring fra The O2 Arena, skulle jeg gitt mye for å faktisk være der - tilstede. "Live" er alltid best bokstavelig talt.

6. Hvem vil du helst invitere på  middag for to, og hva vil du servere?

– Jeg skulle gjerne invitert bestefaren min, Ingvar, som gikk bort da jeg var seks. Jeg har alltid hørt at vi er to stykk av samme alen, og jeg tipper at praten hadde gåttsømløst i munnen på hverandre. På menyen skulle det stått koteletter, surkål, rå løk og potet, pluss øl og dram.

7. Som kulturminister for en dag, hva ville du gjort?

– Navlebeskuende som jeg er, ville jeg slått et slag for scenekunsten. Det koster å få scenekunst ut til folket og folket til scenekunsten. Jeg ville bladd opp.