Mattilsynet viser til at det er dyreeiers ansvar å ta vare på dyrene, og og at fellesskapet må bidra for å hindre dyretragedier. Men når dyr blir funnet døde har dyreeier forlengst sluttet å ta ansvar, og fellesskapet har også sviktet. Så lenge Mattilsynet også delvis fraskriver seg ansvar, faller dyrene mellom alle stoler.
I Fosnes i Nord-Trøndelag ble det i vår funnet 92 døde storfe i et fjøs der det ikke hadde vært stelt siden juletider. Først lenge etter at dyrene var døde ble tragedien varslet, og Mattilsynet kunne ikke gjøre annet enn å sørge for opprydding og anmelde eier. Igjen ble folk minnet om meldeplikten, og igjen kalles det inn til møter for å finne ut hvordan slike tragedier kan unngås i fremtiden. Samtidig er Mattilsynet klar på at det ikke vil være mulig å avverge. Det vil skje igjen.
I 2011 ble det avdekket 30 større dyretragedier i Norge. Dette tyder på at det til enhver tid er dyretragedier under utvikling i norske fjøs. I et av verdens rikeste land har vi ikke råd til å beskytte de svakeste mot det som må være en av de verste former for lidelser – å sulte og tørste i hjel. Det er en langsom prosess, og i forkant har det gjerne vært tydelige signal om vanstell. Dyrene kan ha vært skitne og fått hygienetrekk ved levering til slakteri. Det kan ha vært brudd på mosjonskravet, som folk i nærmiljøet vil registrere, og veterinær blir kanskje ikke lenger tilkalt. Alt dette bør få varsellamper til å blinke.
I 2011 ble 14.839 storfe levert så skitne til slakteriene at det førte til hygienetrekk. Det er ikke rutine på at lister over skitne og magre dyr sendes til Mattilsynet. Dette bør det endres på, da det kan gi Mattilsynet en pekepinn på hvilke gårdsbruk som bør følges opp. Det er gjennom tilsyn at vanstell kan avdekkes og dyretragedier avverges. Samtidig er det viktig at folk melder fra. Det er ingen unnskyldning for å la være, og det kan gjøres anonymt via Mattilsynets nettside.
Når hele apparatet mer eller mindre svikter, må Mattilsynet ta ansvar. Det handler om mange dyr som til enhver tid lider, som akkurat nå står sultne og skitne og hjelpeløse i et fjøs som kanskje ikke vil bli besøkt før det er for sent for dyrene. Det er blitt fremholdt at jevnlig tilsyn med dyreholdet vil innebære minst ett tilsyn per dag. Men hvis dette er uoverkommelig bør det settes inn mer ressurser. Når tilsyn med dyrevern fortsatt har lavere prioritet enn for eksempel kjøttkontroll og næringsmiddelkontroll, er det på tide å oppjustere prioriteringen. Det er dyrene verd.