Med samme regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehavere som i «Shaun Of The Dead» (2004) og «Hot Fuzz» (2007), er det naturlig å se «The World's End» som siste del i en trilogi som på fornøyelig vis har koblet erkebritisk hverdag med inspirasjon fra amerikansk sjangerfilm.
Litt som Dr. Feelgood på 70-tallet skapte begrepet pubrock med å ta inspirasjon fra amerikansk musikk til energisk, britisk uttrykk, har Edgar Wright og Simon Pegg skapt en speisa form for pubkomedie ved å mikse påvirkning fra amerikansk sjangerfilm med erkebritisk innhold.
«The Worl's End» overgår ikke forgjengerne, men spiller bra på noe av det samme. Den vinner dessuten på en underliggende sårhet, i sin skildring av 40-åringer på stigende rus som ikke synes det er lenge siden de var unge og lovende og hørte på Primal Scream og Suede.
Primal Screams «Loaded» slår an tonen for en gjenforening hvor målet er å ta en øl på alle hjembyens tolv puber i løpet av en kveld. Wright og hovedrolleinnehaver/manusforfatter Peggs metode er å kombinere realistisk og hverdagslig med det halsbrekkende skrudde, til actionkomedie fra Småby-England.
Pegg spiller den i gjengen som fortsatt prøver å se ut og leve som han gjorde på 90-tallet. De andre har fått karrierer, koner, barn og forpliktelser. Som enda en film om menn som sliter med å takle voksenlivet, er «The World's End» mer original, med bedre soundtrack enn hopen.
Filmen går over styr i andre del, men toppfolk i små og store roller i særpreget blanding av understatement og over-the-top gir severdig komedie. Særlig for dem som husker «So Young» med Suede og synes tida har gått fort siden 90-tallet.