Markens føde

Vi har etterlatt oss tydelige geologiske spor som aldri vil forsvinne. De siste årene har begrepet titt og stadig dukket opp i det offentlige ordskiftet. Det er skrikende aktuelt, samtidig som det peker tilbake på 1000 år med menneskelig aktivitet som har påvirket klodens økosystem. Antropocen. Ordlyden er besnærende i seg selv. Den har en litt sånn science fiction-aktig, fremtidsdystopisk klangbunn i seg ‒ tilstrekkelig til å pirre nysgjerrigheten ‒ selv om konsekvensene av menneskets æra er sobre nok.

I skrivende stunds siste utgave av Vagant (2/2015), skriver Kjetil Rommetveit og Magne Stolpnessæter begge om antropocen. Stolpnessæter drøfter hvilken plass Arne Næss’ altomsluttende økofilosofi «dypøkologi» har i denne virkeligheten, en sammenligning som umiddelbart kan virke motsetningsfull. Vi får vite at Næss baserte sin dypøkologi på filosofen Baruch de Spinozas metafysikk: Tanken om at alt som eksisterer, organisk som ikke-organisk, har et felles opphav; en substans som binder dem sammen. I det hele tatt en samlende, og på et vis sympatisk fellesskapsorientert, teori som setter mennesket inn i en større sammenheng. Og ‒ når vi først er inne på et semispirituelt spor ‒ det viser seg at dypøkologien får støtte fra det som kanskje er et noe uventet hold: I mai lanserte for første gang pave Frans en pavelig encyklika (det mest høytidelige uttrykk for pavens læreembete) som i sin helhet ble viet dagens klimasituasjon. I sitt 180 siders lange brev Laudato Si: On Care for Our Common Home tar han til orde for handling i klimasaken og understreker verdien av hver enkelt skapning. Det er når mennesket blir bevisst sin egen makt, at strukturene vi er en del av kommer til syne.

« […] men selv den mest unnselige orm har som oftest en eller annen funksjon i et større økosystem, som også mennesket i siste instans avhenger av for å kunne overleve» skriver Stolpnessæter. Meitemarken ‒ hvis man først skal forære den en slags personlighet ‒ er kanskje en av de mer stillfarende organismene vi deler kloden med. Med sin beskjedne fremtoning holder den seg til sitt der nede i det våte mørke, stort sett usynlig. Makken har dog ingen grunn til blygsel, global gartner fremfor noen. Under overflaten tilrettelegger den for det levende som skal opp og tar hånd om det døde som kommer ned. «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» er nok mer konstruktivt når det er rettet mot våre slimete jordboere. Charles Darwin, som jo må anses som en kjenner når det gjelder slike ting, visste å sette pris på meitemarken. Han viet sågar en hel bok til den: The Formation of Vegetable Mould, through the Action of Worms, with Observations on their Habits (Dannelsen av plantejord gjennom makkenes aktivitet, med iakttagelser av deres vaner). Her beskriver han markenes adferdsmønster, anatomi, sanseapparat, men også hvordan meitemarken gjennom tidens løp kan begrave hele bygninger.

Eldgamle gjenstander har ved makkens hjelp sunket ned og blitt bevart under overflaten. En gresslette skylder meitemarken sitt jevne terreng, siden hele den øverste jordoverflaten har passert gjennom tarmsystemet til dette dyret. Marken har pløyd jorda lenge før mennesket eksisterte. Darwin sparer heller ikke på kruttet i sin hyllest: «It may be doubted whether there are many other animals which have played so important a part in the history of the world, as have these lowly organised creatures». The Formation of Vegetable Mould … var den siste boken Darwin skrev, bare ett år før sin død. Døden var ikke fremmed for ham; Darwins mor gikk bort da han var åtte år gammel, og tre av hans egne barn døde fra ham. I boken Darwin’s Worms skriver Adam Phillips at Darwin, på tampen av sitt liv, rettet oppmerksomheten mot meitemarken som en slags konsoliderende trøst mot tomheten som sto for døren. Markens utrettelige ‒ i Phillips’ ord heroiske ‒ kultivering virket som en etterlengtet motpart til naturens øvrige destruktivitet.

For at antropocen skal bli godkjent som geologisk epoke, må den aksepteres som sådan av Den internasjonale stratigrafiske kommisjon. For tiden befinner vi oss altså fortsatt i holocen, betegnelsen på perioden etter istidens slutt, mens en egen arbeidsgruppe jobber for å finne ut om vi har tatt skrittet over i menneskets tidsalder eller ikke. Det får vi forhåpentligvis vite i 2016. Sikkert er det derimot at vi alle en gang skal bli meitemarkføde.