Det er virkelig bra Ismail Muhyadin at du vil ta tak mot reaksjonær og ekstrem religion. For som du sier til Adresseavisen onsdag 18.11., faren er uhyggelig stor. Det ser vi hver dag nå. Frankrike alene har satt inn over 100 000 politi og soldater mot ekstremister, og det er antiterroraksjoner i land etter land.
Det er også klart at mange muslimer er fredelige, men det stemmer ikke, som du hevder, at islam betyr fred. Salam betyr fred, mens islam betyr underkastelse. Og der ligger et av problemene. Det at utallige mennesker verden over, også her hjemme, underkaster seg en religion som er lite reformert, og som av bokstavtro ekstremister brukes til terror.
Som ungdomsarbeider og politiker i Trondheim bystyre er det bra du griper fatt i denne problematikken. Men jeg undres over at du ikke også nevner at de som sprer ekstremismen må stoppes. Skal en kunne gjøre noe med denne faren, må vi begynne å snakke om hvem som rekrutterer og hvordan. Da vil jeg vise til en partikollega av deg fra Storbritannia. Mohammed Amin, leder for Conservative Muslim Forum, skrev i et innlegg tirsdag at det å fordømme terrorisme ikke er nok, en må også være åpen om årsakene og finne løsningene.
Amin har en del forslag til vegen å gå, og de dreier seg ikke minst om toleranse. Ikke i form av fortsatt åpne grenser, som du mener er riktig selv om det er utfordrende, men toleranse i eget samfunn. Muslimer må lære unge muslimer å være respektfulle mot annerledes troende og ikketroende, og mot homofile og andre med annerledes legning enn dem selv. De må også lære at religiøs praksis er et forhold mellom individet og gud, altså sekularisme. De må oppfordres til å delta i foreningsliv og frivillig arbeid, slik at de omgås folk av ulik religion og bakgrunn. Og ikke minst, de må lære at landet de bor i er et bra land å bo i.
Muslimer som ikke aktivt bidrar til denne typen opplæring og oppdragelse, er i Amins øyne en del av problemet. Så kan en være enig eller uenig i det, men det er uten tvil nok av utfordringer å ta tak i også i Norge. Gjennom oppskriften nevnt over lærer en kanskje også hverandre bedre å kjenne, noe som må gå begge veier.
