Rock City er historien om luftslottet som ble bygget i en tåke av vage visjoner, amatørskap og sviktende premisser.
«Kongen av luftslott» het rockemusikalen som ble satt opp på Rock City i november. Tittelen på den kunstnerisk vellykkede, men økonomisk katastrofale musikalen ble mer ufrivillig ironisk enn noen kunne tenke seg. Bare noen få måneder senere er all luft brutalt sluppet ut av slottet.
I forrige uke kom revisjonsrapporten fra Revkom, som avdekket en ufattelig mangelfull administrativ og politisk kontroll med utviklingen av prosjektet. Namsos kommune har garantert for et lån på 20 millioner kroner og inngått en leieavtale for 20 år som vil koste kommunen 100 millioner kroner, enten Rock City går konkurs eller ikke.
Denne uken kom så PwC-rapporten som gjør skandalen fullkommen. Den avslører en katastrofal mangel på økonomisk styring ved senteret, under hyppig skiftende daglige ledere og styreledere. Man har brukt penger man ikke har hatt til å bygge et senter som fikk et annet innhold enn det skulle ha. Rapporten slår fast at det ikke er grunnlag for videre drift ved Rock City uten drastiske tiltak.
Her har vi igjen sett at mye kan gå galt når kreative ildsjeler som brenner for et spennende prosjekt, «glemmer» å forholde seg til harde formelle og økonomiske realiteter. Når den største eieren og de som skal ha det overordnede ansvaret, politikerne, også svikter, må det gå ille.
Rapportene beskriver hvor mye som gikk galt, men forklarer ikke hvorfor det skjedde. Trolig startet det allerede med Stortingets vedtak i 2005 om å opprette Rock City. Det var et plaster på såret til Namsos for at det store monumentet over rocken ble lagt til Trondheim og Rockheim. Det skapte igjen rabalder i det nasjonale musikkmiljøet, som kalte det hele et «trønderran». Særlig i Oslo ble det hevdet at det ikke var grunnlag for et rockesenter i Namsos. Skal Rock City overleve krisen og bli det ressurssenteret det var ment å bli, må det bygge opp en troverdighet det i dag mangler.
I stortingsmeldingen om rytmisk musikk som daværende kulturminister Trond Giske la frem i 2008, ble mandatet til Rock City beskrevet som et nasjonalt ressurssenter for pop og rock. Dette var grunnlaget for at senteret skulle få statlig støtte.
Stortinget var ikke særlig tydelig på hva et slikt ressurssenter skulle være. I debatten om meldingen ble argumentene for Rock City en saus av luftige formuleringer om kultur og næring, kompetanseutvikling, rock og næringspotensial. Daværende SV-representant Inge Ryan gledet seg til at Namsos endelig skulle få det hotellet han hadde hørt om siden han «gikk i kortbukser», som han sa i debatten. Mye av det lokale engasjementet for Rock City handlet lite om rock, desto mer om muligheten til å få etablert et hotell byen sårt hadde savnet i 30 år.
I Namsos dreide oppmerksomheten bort fra det nasjonale ressurssenteret. I stedet er det meste av plassen og pengene brukt til et flott museum over Trønderrocken. Dermed falt det grunnleggende premisset for statlig støtte bort. Det er ikke klart hvorfor et brev fra Kulturdepartementet som allerede i 2007 slo fast betingelsene for statsstøtte, aldri nådde frem til den kommunale ledelsen. Det var i troen på hjelp fra staten at kommunen gikk inn på den kostbare leieavtalen.
Sentrale politikere som de tidligere kulturministrene Giske og Anniken Huitfeldt, har vært med i heiagjengen. Det bidro nok også til å skru forventningene om statlig støtte opp til et urealistisk nivå i Namsos. Det er ikke de to statsrådenes ansvar. Giske har vært klar på hva som var premissene for at staten skulle gå inn med støtte. Med stor begeistring foretok Huitfeldt den offisielle åpningen av Rock City den magiske datoen 11.11.11. Hun vil i dag ikke kommentere situasjonen overfor Adresseavisen.
Nå sitter Namsos kommune med største svarteper i dette spillet. Det kan bli svært så kostbart, også for byens innbyggere, som til slutt kan få regningen. Ansvaret for den triste historien er det mange som må dele. Først og fremst eierne og styret som har latt Rock City utvikle seg uten styring. Dessuten en rådmann og en ordfører som har utført et svært dårlig administrativt og politisk håndverk. Nå risikerer man til og med at staten trekker tilbake tilskudd som er gitt, men som ikke er brukt slik meningen var.
Kommunepolitikerne har gitt seg selv en ny frist til 1. mai på å finne en vei ut av uføret for Rock City.
Den veien er ikke lett å se.