Med tre unger i bur

Snåsningen Ivar var tydelig helt fra starten da han møtte Rakel. Han spurte riktignok ikke om hun ville bo i bur, men at han hadde bostedet klart, det la han ikke skjul på.

– Det var litt «Ska’ vi vær i lag? Men berre så du veit det, så fløtte vi te Snåsa», forteller han og er i ettertid usikker på om det var den beste sjekkereplikken. Men Rakel lot seg tydeligvis ikke skremme og valgte å gå for siviløkonomen med framtidsplaner om å bli bonde på hjemgården. Hun er dansepedagog og fysioterapeut og studerte i Stockholm. Han studerte i Oslo. Bodde i Bærum. Det er langt fra Snåsa til Bærum, på så mange vis, men Ivar er glad for erfaringen, selv om hjemlengselen sendte ham til Trondheim så snart studiene var unnagjort. Der bodde han og Rakel, og etter hvert Ingmar og Agnes, i Port Arthur helt til de fant ut at tiden var inne for å gjøre den endelige flyttingen. Det var jo her på Kleiv endestasjonen lå, den saken var klar. Altså ble det adjøss til Bakklandet og byliv.

Rakel Vesterhus OG Ivar Strand med barna Ingmar, Agnes og Karen. **Foto:** GURO KULSET MERAKERÅS

Livsstilsvalg

- Det er et livsstilsvalg. Å være i lag med en bonde er å velge et liv med noen rammer du ikke kommer unna, sier Rakel. Hun kommer selv fra gård på Steinkjer, og visste hva hun gikk til.

- Folk sier at det er så fint for ungene å vokse opp på landet. Vel, unger tilpasser seg alltid. Men det er i hvert fall lettvint for foreldrene – som kan slippe ungene rett ut og slipper å følge dem til en lekeplass, ler trebarnsmoren. Ja, for det er blitt tre små nå. Ingmar på 6, Agnes på 3 og Karen som er 9 måneder.

Familien på fem bor i stabburet.

Boligbur: Stabburet har fått noen nye vinduer, men har beholdt hovedtrekkene i arkitekturen selv om det er blitt ombygd til bolig.

Byens målestokk

- På landet er folk liksom vant til å ha 400 kvadrat, og sammenlignet med ei trønderlån er det jo veldig smått her. Men hadde det vært en byleilighet, ville den jo ikke vært så liten, påpeker Ivar. Drøyt 40 kvadratmeter grunnflate over tre etasjer gir ingen overflod av plass, men det er stort nok. Lagringsplass, som ofte er en utfordring i små boliger, har de utenom boligen, i gårdens øvrige bygninger. Det hjelper.

- Så lenge ungene er små fungerer det godt å ha lite plass. De vil jo uansett være der vi er, og det er lite å rydde, lite å vaske og kort vei til alt, sier Rakel.

Det skulle litt oppfinnsomhet og pågangsmot til for å se at det uisolerte stabburet med blikktak kunne bli en familiebolig. Rakel og Ivar manglet ingen av delene. Det første halvåret i 2015 kjørte de opp fra Trondheim 23 av 25 helger, og gjorde det som måtte til for at buret skulle bli en bolig.

Fra jugendgård til stabbur

Vi har gjort mye selv også, men uten hjelp ville vi aldri ha greid det, vi er jo ikke håndverkere, sier paret. At Ivars foreldre var på plass og kunne bidra med logistikkstyring og barnepass var viktig for at Rakel og Ivar skulle få jobbet mest mulig effektivt.

- Vi hadde pusset opp leiligheten vår på Port Arthur og gjenbrukte det vi hadde lært der. Men det ble jo ikke jugendstil denne gang da, ler Ivar. For de har latt stabbur være stabbur. Med tømmervegger og gamle trapper.

Nye møbler: Bonderomantisk stil ville blitt alt for mye her inne, mener Rakel og Ivar, som har valgt å ha funksjonelle møbler anno 2017 sammen med tømmerveggene.

- Det er litt som å bo på ei hytte, kommenterer Rakel. Bonderomantikken har de imidlertid styrt unna. Her er det vanlige møbler som passer en småbarnsfamilie anno 2017. Glatte fronter på kjøkkenet, og bambusbenk på kjøkkenøya. Den er for øvrig kjøpt på Finn, som mye annet til prosjektet. Paret har prøvd å holde kostnadene nede, blant annet med tanke på at et salg av denne boligen aldri vil bli aktuelt. De kan ikke kalkulere med at ekstra store investeringer fører til en framtidig mergevinst, økonomisk sett. Med tiden vil dette bygget bli bolig for arbeidskraft på gården. En attraktiv røkterbolig er nok mer matnyttig enn et stabbur i vår tidsalder.

Kjøkken: Rakel og Ivar har valgt å la andre og tredje etasje være hele og åpne, uten skillevegger. Kjøkkeninnredningen er tilpasset begrenset plass og takhøyde og er holdt i enkel og moderne stil.

Tre plan

- Vil du være med opp og se kjøkkenet mitt, spør Agnes. For mens familiens kjøkken ligger i andre etasje, er Agnes sitt i tredje, sammen med resten av de plasskrevende lekene – og mor og fars kontor-syrom. De har innrettet det slik, med soverom, bad og gang i første, kjøkken og stue i andre, og altså leke-arbeidsrom på toppen.

Trappa opp: Bratt og lite plasskrevende trappeløsning opp til loftet – den gamle trappa er beholdt. Mac-en forteller om et moderne familie- og yrkesliv som skal leves selv om familien bor i stabbur.

- Vi tenkte litt på hvordan vi skulle løse det, men kom fort fram til at vi måtte ha gang og soverom nede, ellers ville du ha kommet rett inn på kjøkken skråstrek gang, sier Rakel. Det er bare i første etasje de har delt opp grunnflata med lettvegger, de to andre etasjene er hele rom. Det gir full effekt av lyset som kommer fra vinduer på alle fire vegger på stue og kjøkken.

De var litt spente på dette med lys og takhøyde, særlig siden de var vant til Port Arthur, en bygård med stor takhøyde.

Butikk - stabbur – bolig

I første etasje måtte de senke gulvet noe for å få nok takhøyde, men til stabbur å være var den tross alt ikke så verst, denne bygningen. Så startet den da også sitt liv som butikklokale, før Ivars oldefar kjøpte tømmeret og brukte det til å bygge nytt stabbur på gården på 1920-tallet.

- Tømmeret var derfor litt mindre grovt enn det som er vanlig på stabbur, sier Ivar, mens fruen, som har pusset tømmerveggene, påpeker at det allikevel var grovt nok.

Tunet rett utenfor: Det store vinduet bak Agnes er satt inn der det tidligere var en tett lem eller port. Dette er favorittplassen til barna, for her har de full oversikt over gårdstunet også når de sitter på gulvet og leker.

Hull til flere vinduer enn huset hadde som stabbur, stammer også fra butikktiden, så akkurat der kom snekkerne til halvdekket bord. I dag er også portene som ble brukt til å få tønner og store, tunge ting inn og ut av andre og tredje etasje erstattet med store vindu, noe som gir stor lyseffekt inne. Her har ungene sin favorittplass, der de kan sitte på gulvet og se når «gommo» og «goffa» fyker over tunet der ute, på vei til fjøset på morgenen.

LES OGSÅ:Jorid Vikan overtok besteforeldrenes gård og pusset opp trønderlåna i Buvika. De rev mest mulig for å ha blanke ark da en moderne bolig skulle bygges opp i det gamle skallet. Se resultatet.

Fire generasjoner

Det bor fire generasjoner på gården nå. Oldemor på kåret, besteforeldrene i låna og ungfolket med barn på buret. De kunne bygd om en del av låna, men tenker at den lille avstanden mellom husene kan være god å ha. Før eller siden blir det vel rokkering av beboerne, men foreløpig fungerer det godt at de er fem i det minste huset og to i det største. Ved årsskiftet overtar ungfolket gården formelt sett, men drifta av kufjøset, skogen og dyrkamarka vil bli et samarbeid på tvers av generasjonene også framover. Selv om gården er stor nok til å sysselsette to, har ikke Rakel planer om å bli gårdbruker på heltid. Hun mener jobb er en viktig faktor for å trives når du flytter til partnerens heimbygd, og er glad for at det var bruk for både fysioterapeut og dansepedagog i Snåsa.

- Det er mange av min generasjon som har flyttet hjem igjen, så vi er flere som tenker litt nytt i Snåsa nå, sier Ivar. Kanskje er det lettere å se nye løsninger etter å ha vært borte en stund. Som for eksempel å bygge om et stabbur til bolig.