Fem barn titter tilbake på betrakteren. Bildet strekker seg over hele veggen. Det er tydeligvis opprinnelig et svart-hvitt fotografi. Kombinasjonen av klesstiler, som er delvis synlige, de velkjemmede hårfrisyrene og det litt slørete blikket til jenta helt til høyre, som om eksponeringstiden her har vært litt lang, tilsier at dette ikke er en scene fra våre dager. Det er fra de såkalte «gamle dager».
Om man ser litt nærmere etter, oppdager man noen vertikale streker i bildet, som om det er klippet opp og satt sammen igjen til en helhetlig scene. Og går man helt inntil, oppdager man at dette faktisk ikke er et bilde på veggen, men et bilde som henger like foran veggen. Bildeflaten er perforert av titusenvis – eller kanskje millionvis? – av bitte små hull. Det hvite er veggen bak. Det sorte er lerretet foran veggen. Går det i det hele tatt an å snakke om én bildeflate etter denne oppdagelsen?
Effekten blir altså som følger: På god avstand er det et glimt fra en upåfallende og hverdagslig scene med noen barn fra for lenge siden. Litt nærmere oppdager man at bildet er bygget opp av seksjoner. Det er litt stykket opp, og døren midt i hindrer oss fra å se mer enn de tilfeldige utsnittene vi har å forholde oss til. Helt tett opptil bildet løser det seg opp, det blir en overveldende ansamling prikker og hull. Bildet fremstår heller ikke som en helhet, siden veggen bak og bildet foran nå er skilt fra hverandre. Plutselig, i et forsøk på å forstå mer, står du der i rommet og har ikke helt oversikten lenger. Du kan egentlig ikke komme helt tett på. Om du nærmer deg for mye, forsvinner det foran øynene på deg.
Det er ofte helt regulære bilder fra en hverdag som sitter igjen i hukommelsen, som fjerne minner. Et glimt av noen ansikter. Slik er det kanskje også med bildene vi har laget oss av eksempelvis foreldres og besteforeldres oppvekst, bygget opp av fortellinger fra «gamle dager». Vi husker det, men distansen i tid slører det til. Om man nærmer seg for mye, blir bildet uklart og du må tilbake til start, til det eneste holdepunktet du har: Glimtet av noen ansikter i et tilfeldig utsnitt fra en hverdagslig scene.
