– Det er det verste jeg har vært med på; jeg tok det veldig tungt. Samtidig følte jeg meg utdatert musikalsk. Jeg følte på en mislykkethet. Fader, er jeg ferdig i en alder av 30, tenkte jeg. Da fikk jeg et opprør: Faen, jeg skal vise folk hvordan det skal gjøres.

Etter tre års arbeid utgis Marcus Forsgrens soloalbum fredag. «Narcissus» er tittelen på platen, den første vokalisten, gitaristen og låtskriveren i Lionheart Brothers gir ut under navnet Bror Forsgren.

LES ANMELDELSEN: Når noe står på spill

Etter planen skulle det være en filosofisk og teologisk plate der han fordypet seg i de store spørsmålene i livet. Men etter bruddet med kjæresten ble det vanskelig å se lengre enn sine egne følelser.

– Mine venner begynte å etablere seg og få familier, de gjorde det bra i livet. Mens jeg satt der alene og holdt på med musikk få brydde seg om. Det var litt den følelsen jeg hadde. Jeg måtte bevise for meg selv at jeg får til dette, sier han.

Redd for å miste troen

Tro og tvil, skyld og uskyld, depresjon og egenverd er stikkord for albumet, som oppsummerer livet til musikeren så langt. Ikke minst handler det om kjærlighet.

– Jeg mistenker ofte at jeg har mistet troen på kjærligheten, og det har jeg ikke lyst til. Det handler om meg og mitt forhold til verden, til eksistensen, satt i en storslått musikalsk kontekst.

Forsgren beskriver albumet som veldig sammensatt, med en kronologi som kan føles som en reise, tidvis gjennom ganske så bekmørke daler.

– Det er symfonisk stemt, med mye blås og stryk, samtidig som låtene er strengt arrangerte og veldig ulike, veldig dynamiske, forklarer han.

Han har brukt mye tid alene i studio, og spiller mange av instrumentene selv, men han har også hatt særdeles mange musikere med seg. Blant dem Trondheimsolistene, Mathias Eick, Trude Eick, Peder Simonsen, Julie Rokseth, Magnus Hængsle og mange flere.

Bandkollegene i Jaga Jazzist har også vært viktige: Erik Johannessen har skrevet ned de musikalske ideene, Lars Horntveth spiller alt av treblås og Martin Horntveth alt av orkestral perkusjon.

Skyr middelmådigheten

Lionheart Brothers-trommis Fred Gerhard Strand vært sidekick hele veien, i tillegg til å spille trommer. Og Forsgrens søster, Jannicke, synger på mange av låtene.

– Jeg synger mye om kvinner, og Jannicke blir en representant for kvinnen. Jeg kommer med en tese, og hun korer og svarer meg, som en slags antitese. Hun er en veldig flink vokalist, sier han.

Ruben Hakkebo og Frantz Andreassen, også de fra Lionheart, er med når prosjektet skal ut på veien. Først en miniturné til storbyene i oktober, før det på nyåret blir en lengre runde sammen med Band of Gold.

LES ANMELDELSEN: Mørk og mektig

I en av låtene på albumet, «I need something», tar Forsgren et oppgjør med middelmådigheten. Både i musikken og generelt.

– Unge folk i dag er så konforme. De drikker mindre, trener, er flinke på skolen og legger seg tidlig, som jo er bra ting. Men jeg savner opprøret. Samtidig blir jeg oppgitt over norsk musikkliv, at ekstremt middelmådige låter gjør det så bra, sier han.

Motstridende følelser

Albumomslaget er laget av Magnus Voll Mathiassen fra designerkollektivet Byhands og er en pastisj på Caravaggios maleri av Narcissius som ser sitt eget speilbilde i vannet. Mannen på Forsgrens cover spytter på det han ser.

– Det er en form for selvforakt, samtidig som han har veldig høye tanker om seg selv, kommenterer Forsgren, som mener et kjennetegn på albumet nettopp er friksjonen.

– Det er en dualitet mellom to motsatte følelser som gnisser mot hverandre. Slik er det i musikken også, føler jeg. Det skal helst være fint og litt stygt samtidig. Jeg har vært opptatt av å finne toner som gnisser mot hverandre, en disharmoni i noe som er fint. Min erfaring med kjærlighet er at det også er fint og vondt samtidig. Det er aldri en ren, god følelse. Kanskje i noen øyeblikk, men det er alltid en baktanke, sier han.

– Så er det noe jeg lengter etter, så er det den rene kjærligheten. Men jeg vet ikke engang om den eksisterer.

Følte ingenting etterpå

Marcus Forsgren kommer opprinnelig fra Klæbu, men har de siste årene vært bosatt i Oslo. I tillegg til å spille musikk jobber han som produsent i et studio han driver sammen med Christian Engfelt og Jan Vardøen.

Å lage soloalbumet har vært et tungt løft, sier han. Det er ikke viktig for ham hva andre mener om det.

– Det har vært en bearbeidelse av sterke følelser, og jeg vet det er bra. Det er veldig få som kan få til det jeg har laget. I prosessen har jeg innsett at man gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis man er avhengig av andre for å ha egenverd. Man må tvinge seg selv til å stole på sin egen følelse. Derfor driter jeg i hva folk synes, selv om jeg synes det er kult når folk liker det.

Mens han jobbet med albumet, gledet han seg enormt til å bli ferdig. Likevel satt han igjen med en overraskende triviell følelse da han endelig var i mål.

– Jeg følte ingenting, jeg var ferdig med det. I etterkant mistenker jeg at jeg har brukt skiva til en form for selvterapi. Så et tips til folk som trenger å komme seg gjennom kriser i livet: Lag et prosjekt rundt det, noe som betyr noe mer enn følelsene.