Den litt undervurderte australske skuespilleren Joel Edgerton er mest sett som Owen Lars i «Star Wars»-episodene II og III. Hans regidebut etter eget manus, «The Gift», gir assosiasjoner til flere av 80-90-tallets psykologiske thrillere hvor kjernefamilier trues av innenfra, på utspekulert vis.
Bortsett fra en sørgelig forslitt filmtittel, er «The Gift» noe så sjeldent som en psykologisk thriller med litt mer ved seg enn det kan se ut som. Jason Bateman og Rebecca Hall er svært gode som en raffinert B-filmutgave av paret i «Gone Girl», litt tidligere i samlivet.
Etter mislykket graviditet prøver de på ny start, i nye jobber i en ny by, nærmere bestemt Los Angeles, hvor han vokste opp. I ferd med å flytte inn, treffer han tilfeldigvis en gammel kjenning fra skolen, spilt av regissør Edgerton selv. På creepy, men raffinert vis, maner filmen fram uhygge gjennom Edgertons påtrengende nærvær hos de nyinnflyttede.
Som en amerikansk thrillervariant av Anna Odells «Gjenforeningen» pirker «The Gift» ganske godt i spørsmålet: «Hvordan oppførte du deg på ungdomsskolen?». Som skuespiller er Edgerton uvant creepy i rollen som Gordo. Som regissør imponerer han ved å droppe unødvendige transportetapper, samtidig som skuespillere og historie får nok rom til å folde seg godt ut.
Psykologisk thriller som kammerspill på denne måten var mer vanlig på 70-90-tallet enn i dag. «The Gift» er ikke lysende eller original film, men den er godt gjennomført i alle ledd. Filmen klarer dessuten å skru til drama og tematikk i finalen, uten å ofre typer og oppspill for å tyne mer spenning ut av opplegget. Tvert imot får filmen en ekstra dimensjon i beklemmende bilde på hva det kan koste å være karrieremann i våre dager.
