Jeg husker det veldig godt. Første gangen jeg skulle være med på syning. Jeg var prestevikar en sommer i Snåsa. Jeg skulle møte familien i sykehjemmets kapell og jeg grudde meg sånn at jeg holdt på å besvime. Visste bare at jeg måtte se hun som var død før familien kom. Så jeg visste om jeg kom til å besvime eller ikke. Spurte en av sykepleierne om hun ville være med meg. Sammen løftet vi lokket av kisten og kikket oppi. Det var helt udramatisk. Gamlemor lå der så fredelig i den rosa silkeblusen sin med blå striper. Det ble mange syninger denne sommeren. Og det gikk bedre for hver gang.
Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen.no
Vi har et merkelig forhold til døden i vår kultur. På den ene siden er vi veldig redde for den. Og på den andre siden er vi veldig tiltrukket av den. La meg forklare. I jobben min opplever jeg ofte at mennesker kvier seg for å gå inn i det rommet hvor den som er død ligger. Om det er den døde eller sine egne reaksjoner de er redde for, er ikke godt å si. Redde er de i hvert fall, og må ofte lokkes og trøstes og oppmuntres for å ta det endelige skrittet bort til kisten. For å ta farvel. Jeg møter også den samme redselen for kisten i begravelser, der foreldre og besteforeldre kan projisere sin egen redsel over på barna i familien. Barna må for all del skånes. De må slippe å se den som er død, eller slippe å gå bort til kisten. Det kan bli for tøft for dem.
På samme måte er det når spørsmålet om å bære ut kisten kommer opp. Det er det mange som sier at de ikke orker å være med på. Det blir for vondt. Når folk har det på den måten, nytter det ikke å argumentere. Om at all erfaring viser at jo mer barn, og voksne for den saks skyld, får være deltakende og involvert i det som skal skje før og under begravelsen, jo lettere blir det å håndtere det som har skjedd og akseptere det. Jo lettere blir det å leve videre – uten den som er død. Fordi de har fått være med å ta et ordentlig farvel. Og forholdt seg til realitetene. Barn trenger ikke å skånes – de trenger å forberedes, informeres og involveres. Med trygge voksne ved sin side som kan snakke med dem om opplevelsene etterpå og lytte. Barn har i utgangspunktet et naturlig forhold til døden. Det er verre med oss voksne.
Hvordan kan vi få et naturlig forhold til døden? Kanskje kan vi aldri få det, fordi døden er vond. Vår erfaring med døden er at den etterlater seg tap og sorg og savn. I det uendelige. Bibelen omtaler døden som den siste fiende. Det er en beskrivelse som er ganske treffende, synes jeg. I døden møter vi også vår egen begrensning. Vi blir minnet om at dette livet har en slutt. Eller har det ikke det? Fortsetter det ikke bare på den andre siden av døden på en annen måte? Hvor blir det egentlig av oss? Mye hadde blitt enklere hvis vi hadde hatt et klart svar på det. De forskjellige religionene prøver etter beste evne å si noe om livet etter døden; om dødsriket, om reinkarnasjon og om himmelen. Men ingen kan si noe sikkert. Jeg deler kirkens tro om at både livet og døden er i Guds hånd, men det er tro – og ikke viten. Vi vet i grunnen veldig lite om hva som skjer med oss den dagen hjertet vårt slutter å slå.
Noen har opplevd det og kan fortelle hvordan det var å gå fra livet og over i døden og tilbake igjen i det vi omtaler som nær-døden opplevelser. Andre mener at de kan merke nærværet av en nylig død person. I forbindelse med begravelser har jeg flere ganger hørt pårørende fortelle om fugler som henvendte seg til dem på en insisterende måte, og som de tolker som en hilsen fra den som er død. Liv Ullmann fortalte også om en lignende hendelse etter at Ingmar Bergman var død. Forskning viser at så mange som 40 prosent av befolkningen mener å ha hatt erfaringer av kontakt med døde. Den mest kjente i vår sammenheng er prinsesse Märtha Louise, som fikk flere biskoper og hele den norske offentlighet utover seg i forbindelse med et seminar på Solastranda for noen år tilbake.
Hva skal vi mene om dette? Det er åpenbart at det har en enorm tiltrekningskraft, denne tanken om at vi kan komme over den grensen som døden er. Når Olavshallen blir fylt opp år etter år av det klarsynte mediet Lisa Williams, er det åpenbart noe som treffer. Jeg håper bare at det ikke er sørgende mennesker som betaler i dyre dommer i håp om at sorgen og savnet skal bli mindre. Som prest og menneske er jeg opptatt av å lytte til menneskers erfaringer og ta dem på alvor, ikke latterliggjøre dem eller taushetsbelegge dem, som kirken så ofte har gjort. Samtidig er det viktig å skjelne mellom spontane og uventede erfaringer av kontakt med døde, og det å ta aktiv kontakt gjennom spiritisme eller andre metoder. Sistnevnte åpner opp for å utnytte sårbare mennesker og spekulere i den smerten som døden alltid er.
«Hvil i fred»- står det på mange gravsteiner. I gravferdsritualet avslutter vi minnetalen med å lyse fred over avdødes minne. Hver eneste gang. Jeg tror det er meningen at vi skal la de døde være i fred. Både for vår egen skyld og for deres. Så får vi holde på med vårt prosjekt, som er livet. Og tenne et lys og felle en tåre når sorgen tar oss.