En festlig tragedie er vignetten Jo Strømgren og Trøndelag Teater har satt på «Konfirmasjonen» som hadde urpremiere fredag kveld. Men «Konfirmasjonen» er vel kanskje mer en tragisk komedie? Uansett bærer den med seg det erketypiske strømgrenske, samtidig som den innebærer noe nytt.

Ikke uten grunn er det gjort et poeng ut av at «Konfirmasjonen» er produksjon nummer 100 som Jo Strømgren er kunstnerisk ansvarlig for. Det er ikke bare kvantiteten som er imponerende i Strømgrens produksjon. Han har hatt gjennomgående høy kvalitet også, selv om det for fullt utbytte i utgangspunktet er en fordel at du er glad i tull og tøys, og at du i utgangspunktet har sansen for ha hans skjeve samtidsblikk og hans konsekvent respektløse bruk av teatrets konvensjoner.

Les også: Har mast seg til Trøndelag Teater igjen

Les også: Drar til skogs med Shakespeare

Men han forholder seg til alltid konvensjonene, og for hver forestillingen tar et bitte lite skritt nærmere det en kan kalle en normal teatertradisjon. Det er en fin reise å være med på også for publikum.

«Konfirmasjonen» borer ned i fortiden som et ekte psykologisk drama. Karl Vidar (Lende) skal konfirmere seg, mamma Marianne (Meløy) strever med å lage til en fin konfirmasjon. Året er 1978, men interiør og kostymer er egentlig mer 50- og 60-tall, for det er der hunden ligger begravet. I fortiden, tiden før Karl Vidar ble født. Det ene scenebildet er Karl Vidars oldefars slitte gamle hus, det andre er et jordfarget landskap der den underlige mannen (Hans Petter Nilsen), stykkets forteller, formidler bakhistorien gjennom små tablåer.

Tante Wenche (Strømdahl) og hennes kavaler Jon (Lockert Rohde) avkles fort som overfladiske strebere, mens bestefar Jan (Frostad) aldri har sett andre enn seg selv. I denne dysfunksjonelle familiens stusslige konfirmasjonsfest ankommer en barnevernspedagog (Ingrid Bergstrøm) scenen og det virkelige kaoset tar til.

Les også: Én avskjed, én konfirmasjon og to jubileum...

«Konfirmasjonen» er elegant og småpussig hele veien, med snedige grep, mye bra å spille på for Marianne Meløy som den eiegode stakkarslige alenemoren som har så mye kjærlighet og så få materielle goder å by sin like stakkarslige sønn. Jon Lockert Rohde får god anledning til å utfolde seg i flere bad guy-roller, og Ingrid Bergstrøm gjør i løpet av cirka 20 sekunder oppsetningens fyndigste lille rolleprestasjon som en real finlandssvensk furie.

Men det er lenge uvant tamt til Strømgren å være, og rolleskikkelsen Den underlige mannen er uvant ullen. Livet er ikke en bok, men en serie løse ark, sånne jålete åndfullheter er sikkert er sannsynligvis et parodisk element. Men jeg får ikke taket på det.

Lenge får jeg ikke strengt tatt ikke taket på hvor historien skal, bortsett fra at alt er pussig, fint og lekent å sitte og humre til.

Men Jo Strømgren har et gir til overs. Han gasser opp mot slutten. Den er på alle vis strålende.