I Trondheim kunstmuseum har et utvalg av partiturene hennes fått god veggplass, og i går kveld åpnet en fire dagers konsertserie med den amerikanske komponisten Pauline Oliveros' musikk.
Oliveros er en pioner innen etterkrigstidens eksperimentelle kunstmusikk. Michael Duch, leder for Ny Musikk i Trondheim, er glad for å presentere Oliveros' musikk fire dager framover, mens et utvalg av partiturene hennes utgjør foreningens årlige partiturutstilling i Kunstmuseet. På langveggen i utstillingsrommet henger partiturflak med Oliveros' håndskrift, en sekstett fra tiden før hun forlot det tradisjonelle notesystemet. Takten ser intrikat ut, og det vrimler med «løse fortegn», kryss og b. Dette ligner ikke på Mozart, det er atonalt.
Passer ikke i bås
–Sekstetten har en organisk rytme som er vanskelig å lese for musikerne, forklarer Pauline Oliveros.
–Det merkes at jeg slåss med taktstrekene og prøver å vinne over dem.
Mot slutten av 60-tallet sluttet hun å notere musikken sin på tradisjonelt vis.
–Det var Vietnamkrigen, sier Oliveros, –den gjorde dypt inntrykk og ble et skille. Siden har jeg gått min egen vei og måttet bruke mye tid på å hoppe ut av båser som folk så gjerne vil sette meg i. Jeg hopper fortsatt. Hvorfor sammenligne meg med andre? Vestens tonale musikk er fin, men den er helt enkelt noe annet enn hva jeg holder på med.
Pauline Oliveros har skapt begrepet «deep listening». –Det er en praksis, en oppmerksomhetsstrategi. Jeg vil gi musikerne en måte de kan lytte og respondere på når de spiller sammen, sier Oliveros, som samler interesserte musikere til konferanser og kurs rundt denne praksisen.
Musikerne er medskapere
Oliveros vil at musikerne langt på vei skal bestemme hva som skal foregå i musikken. Som komponist lager hun rammene og legger forholdene til rette for improvisasjon. Partiturene ser ut som vakre geometriske konstruksjoner. De er musikernes navigasjonsmønster. I partituret leser de «spillereglene». Så er det opp til dem. Musikerne blir reisefølge for hverandre, samstemt eller i motsetning til hverandre, i kontrast eller samforstand. Det handler om å lytte, til seg selv, og til hverandre.
–Og til omgivelsene, legger Oliveros til.
–Publikum er en viktig del av hele komposisjonen.
Åpne oss for ny lyd
–Vi lever med mye lyd rundt oss, og vi hører hele tiden. Men å lytte er å høre med oppmerksomhet, sier Pauline Oliveros, som mener at det menneskelige øret har lært seg å favorisere talestemmen på bekostning av all annen lyd.
–Er vi blitt dårlige lyttere?
–Vi får inn så mye informasjon hele tiden, og vi trenger å forstå hvordan vi skal forholde oss til all lyden. Det er lett nok å ignorere lyd vi ikke er vant til. Vi søker trygghet mot det nye og uvante. Men hva er livet uten noe nytt, uten eventyr og endring?
