Et ønske om å lage en bedre middag kan fort bli en komplisert affære dersom man liker å legge igjen pengene sine i Midtbyen. Forfallet i matvareutvalget har vært aksellrerende de siste årene med stengingen av alle delikatesse- og ferskvareforretninger unntatt fiskehandlene. Brekstad, Botngård og Oppdal har i dag et bedre dagligvareutvalg enn det man finner i sentrum av Norges tredje største by.
At Steinkjer klarer å opprettholde en slakterforretning, men ikke Trondheim, er ikke akkurat et adelsmerke for byen. Midtbyens to fiskebutikker er ikke åpen etter klokka fem og etter det må middagsplanene tilpasse seg det dårlige og ustabile utvalget som finnes i dagligvarebutikkene. Mangelen på delikatessebutikker ville vært lettere å leve med hadde Midtbyen hatt et variert og innholdsrikt tilbud gjennom dagligvarekjedene, men det er heller ikke tilfelle. Hva kan dette skyldes?
Bunnpris i Munkegata, Rema 1000 på Torvet og Rimi på Leuthenhaven har noen av sentrums beste plasseringer. De har god tilgang på areal, de har nærliggende parkeringsfasiliteter eller de ligger ved store kollektivknutepunkt. På tross av dette er kvaliteten på utvalget langt under gjennomsnittet av det man finner i norske distriktskommuner.
At de utenlandske eierne av Rimi-kjeden ikke er interessert i å risikere penger på å tilby et bedre dagligvareutvalg i Midtbyen er kanskje ikke så rart. Men at verken Odd Reitan eller Trond Lykke er villig til å risikere en krone på å tilby sentrum mer av det de kan best, nemlig dagligvarer, er vanskelig å forstå. De er begge selverklærte bypatrioter og de har begge deltatt aktivt i debatten om viktigheten av å satse på varehandelen i Midtbyen. På toppen av dette har de stadig vekk lagt penger på bordet til andre og tilsynelatende langt mer ulønnsomme prosjekter.
Odd Reitan er åpenbart interessert i sentrumsutvikling. Han har gjennom sin Hjerteplan og sitt tilbud om å legge flere titalls millioner på bordet til nytt torgdekke vist at han ønsker å investere penger i det offentlige rom. På tross av at man kan være uenig i de estetiske løsningene er dette prisverdig. Trond Lykke har nettopp igangsatt en ombygging av Lykkegården i Munkegata med den intensjon å gi gatebildet et løft.
Dette vitner også om en vilje til å bruke penger på en forbedring av byrommet. På toppen av dette har Lykke lenge støttet kulturelle og vitenskapelige formål i byen.
Hvorfor vil da verken Reitan eller Lykke vise lignende bypatriotisme ved å satse på kvaliteten i sine egne butikker i Midtbyen?
På tilbudsfronten har ikke bare Rema 1000 manglet vilje til satsing i Midtbyen, de har faktisk aktivt fjernet tilbud. Torvet hadde ferskvaren Torvdelikatessen inntil for få år siden. Så ble den ble stengt av Rema 1000 fordi de ikke ønsket konkurranse med sin vareomsetning. Dette gjorde de uten å kompenserte tapet av delikatessen med et tilsvarende tilbud i egen butikk.
Bunnpriskjeden har ikke fjernet tilbud, men har opprettholdt et traust konsept i Munkegata mens de har etablert en mur av sine egne spesialforretninger Bunnpris og Gourmet rundt sentrum. Dette konseptet finnes nå på Nyborg, Elgeseter, Nidarvoll og Tyholt. Selv på Hundhammeren og i Stjørdal sentrum har de valgt å etablere konseptet, men ikke i firmaets hovedkvarter og utgangspunkt i Munkegata.
Verken Rema 1000 eller Bunnpris kan skylde på at et rikere dagligvaretilbud ikke lønner seg i Midtbyen – de aldri har prøvd. De kan heller ikke hevde at de ikke har plass. Bunnpris eier hele sitt areal og kan utvide som de vil. Ønsker Rema 1000 å utvide på Trondheim Torg vil de også få lov til det.
En sluttappell til Trondheims dagligvarebaroner blir derfor: Gi oss flere dagligvarer og færre filleryer. Sats på Midtbyen også gjennom den bransjen dere kan best, nemlig matvarehandel.