Den tok et oppgjør med den omfattende radikale politiske strømningen som var med å prege alt fra litteratur til yrkesvalg i 1970-årene. Det er ikke uten grunn at idéhistoriker Bjarne Riiser Gundersens nye bok «Da postmodernismen kom til Norge» har fått den romanparafraserende undertittelen «… om den store intellektuelle vekkelse som har hjemsøkt vårt land». Den oppsummerer på humoristisk vis den stil- og materialblandende, karikerende og til tider svært så kitchy postmoderne strømningen som også kom til å prege alt fra arkitektur og møbeldesign til samfunnsvitenskap i 1980- og 90-årene.
Les flere "Er dette kunst?" her:
Bak Kunstmuseet står en pyramideformet skulptur. Blant inspirasjonskildene er Erkebispegårdens steinsamling, samt asiatisk og søramerikansk folkekunst. Sokkelen og dvergene representerer det jordiske. Obelisken, som er hugget i et spiralmønster og kronet av et sol- og månesymbol i gull, symboliserer himmelen. Skulpturen er gitt den prosaiske tittelen «Monument til Trondheim» og kan ses som «en refleksjon over byen og dens egen samtid i et historisk og globalt perspektiv». Slik ble den i hvert fall presentert i sin tid.
Gundersen avslutter sin bok med en referanse til et høyhus på Tøyen med et nå falmet og forvitret interiør, som i sin tid ble hyllet som en postmoderne seier: «Og i enden av rommet, i ensom majestet: en festlig hvitmalt søyle, laget av utskårede sponplater. Med dekor i blått og gull gir den inntrykk av å være en person, med et fjes på toppen, der to trillrunde øyne kikker tomt ut i rommet. Toppen er utstyrt med overdrevne doriske utskjæringer, en stilhistorisk karikatur. Selve søylehodet stanger i taket, men det er bare en positur. Den bærer ingenting.»
Beskrivelsen kan også bli en kommentar til skulpturen i Trondheim. Blandingen av symboler og stiler, stein og gull, med museumsveggens skinnende blå glassplater fra sent 1980-tall og grovbrune mur fra tidlig 1930-tall i bakgrunnen, påminner om skiftende stilidealer og visuelle tematikker, mer enn om en verden der kulturer møtes. Til sammen danner dette et byens postmodernistiske hjørne.