Den første snøen var kommet, og stemningen var alle tiders for et tidlig julebord. Men det var en strek i regningen dette året. Drosjesjåførene gikk til streik, og hvem skulle da kjøre folk hjem etter en lystig førjulskveld?

Det var de fagorganiserte sjåførene som gikk til aksjon etter at høstens lokale tarifforhandlinger med drosjeeierne ikke hadde gitt det ønskede resultat. Konflikten dreide seg både om regulær lønn og fordelingen av de innkjørte beløp mellom sjåfør og bileier. Uten sine faste folk bak rattet, holdt drosjeeierne selv trafikken i gang så godt de maktet. I tillegg ble en del «drosjeeiersønner» mobilisert, og disse 14–15 ekstrasjåførene ble raskt stemplet som streikebrytere av både lokale og sentrale organer i fagbevegelsen.

Noen av de omtalte sønnene kunne formelt kjøre for sine mødre, som satt med såkalt enkebevilling etter sin avdøde drosjeeiermann. Disse enkene holdt forretningen normalt i gang ved hjelp av leiesjåfører, og når sønnene nå tok over, var det ikke grunnlag for «hverken trakasserier eller aksjoner» mente drosjeeiernes lokale forening og det sentrale Drosjeeierforbundet. Men de streikende sjåførene så det ikke på samme måten. De organiserte streikevakter på holdeplassene og sirklet rundt i private biler på jakt etter sjåfører som plutselig hadde dukket opp i drosjeuniform.

At streikevaktene ikke var å spøke med, fikk en privatmann, en sivilingeniør, merke. Han hadde avtalt henting av en kamerat på Torvet i de små timer, og skulle til å plukke ham opp ved drosjeholdeplassen, da de streikende drosjesjåførene gikk til aksjon – mot en de antok forsøkte seg på piratkjøring. Sivilingeniørens bil ble sperret inne av to andre biler, mens dekkene ble tømt for luft og bilen skamfert for hundrevis av kroner. «Det kan se ut som om streikevaktene har vært svært raske til å gripe inn i dette tilfellet,» dristet avisen seg til å mene.

Uorganiserte sjåfører kunne heller ikke lenger sette seg bak rattet uten å bli kalt streikebrytere. Derfor la også disse snart ned arbeidet, uten mulighet til å nyte godt av det stadig travlere og vanligvis så innbringende julerushet. Noen tilgang på fagforeningens streikekasse hadde de naturligvis ikke, så virkeligheten ble tøff etter hvert som streiken dro i langdrag. «Nøden melder seg hos uorganiserte sjåfører» het det i Adresseavisen midt i desember, samtidig som det ble meldt at Arbeidskontoret var «iskaldt» i mangel på jobbtilbud.

For publikum var det kanskje ikke like lett å sette seg inn i en drosje med god samvittighet i disse førjulsukene, uansett hvor godt det var å få skyss hjem. Andre brydde seg ikke særlig om konflikten og skulle ha drosje, koste hva det koste ville. Med mangel på biler kunne det bli ekstra ampert enn normalt en sen nattetime etter en fuktig aften på byen. På Torvet sikret en kar seg førsteplassen i drosjekøen ved å slå mannen foran seg i bakken. Dermed ble det en tur til politikammeret i stedet for drosjetur hjem.

Og slik fortsatte det, hele julebordsesongen til ende. Drosjekonflikten løste seg ikke før helt oppunder jul.