Etter å ha falt dypt for John Olav Nilsen & Gjengens duggfriske debut «For sant til å være godt», må jeg innrømme at jeg aldri kom helt på bølgelengde med oppfølgeren «Det nærmeste du kommer». Bandet var definitivt blitt flinkere og mindre rufsete, mens Nilsen selv slakket litt på gassen. Fortsatt intenst til stede, men mer dempet og antydende. Og resultatet ble hakket mer anonymt.

«Den eneste veien ut» er en slags naturlig vei videre, den er bandets mest finstemte og musikalsk avanserte, men samtidig den mørkeste og minst energiske. John Olav Nilsens tekster har alltid vært bandets sterkeste kort, lokomotivet som har trukket musikken med seg, først i rasende fart, etter hvert med en mer oppdemt kraft som har latt de andre elementene komme opp på samme nivå. Man kan si at evnen endelig er blitt like stor som viljen – noe som ikke bare fører godt med seg.

Det har aldri hørtes like fint ut, her er det mye lekkert gitararbeid i et kjølig og hakket mer stilisert lydlandskap inspirert av britisk gitarpop fra 80-tallet. Klangpaletten er også større denne gangen. Men jo flinkere Gjengen blir på det håndverksmessige, jo mindre bære-eller-briste-energi som ligger i bunn, jo mer skinner det for eksempel gjennom at de har sin begrensning som komponister. Et litt smalt stemningsregister og for få melodivendinger å spille på, gjør at plata låter litt for kjent og noe utmattende å høre på fra start til mål.

Det blir ikke lettere av tekstene. Nilsen skriver heldigvis fortsatt både vakrere og vondere enn noen annen i norsk rock. Fortsatt livsnødvendig, fortsatt med fanden i hælene. Men her høres han også trøtt og oppgitt ut – styggen haler innpå. Romantikeren i ham lever fortsatt, men er i ferd med å gi tapt for selvhateren og den resignerte fatalisten. Kanskje har han aldri vært jevnere, og det er lett å bli fascinert av det til tider beksvarte universet han maler på «Den eneste veien ut», aller best utført på singelen «Eurosport». Men for min del er det i brytningene mellom undergang og oppdrift, mellom stagnasjon og flukt, mellom nederlaget og ekstasen, han skinner aller sterkest – ikke i rollen som en slags dommedagsprofet.

«Den eneste veien ut» er en elegant modningsprosess fra et band som sementerer sin plass som et av landets nødvendigste band, selv om de ikke er like vitale. «No e det nesten som eg lever» synger Nilsen på sangen med samme tittel, platas kanskje mest oppløftende. Dette albumet føles nesten som det lever, det også. Så er jeg fortsatt usikker på om det betyr at det er en hårsbredd fra himmelen eller om det «bare» er et svært vakkert lik.