Ungene snakker bak meg i skisporet. Det er søndag formiddag og familietid. De ler av noe noen har sagt, snakker om ting som har skjedd på skolen i ukedagene.
- Kom igjen da, sier jeg. Jo da, mamma hører dere prater. Men nå går vi på ski, dere. Vi rekker en runde, om vi bare konsentrer oss om nettopp å gå på ski. Jeg fikk jo nesten ikke trent uka som gikk.
Søndag blir til hverdag.
- Natta! sier jeg idet jeg sjekker at familiens storesøster har funnet senga. Jeg vil lukke døra. Jeg skal lese noen artikler i en avis, se en debatt på tv, kanskje skal jeg trene.
- Mamma, sier storesøster og begynner på en historie om noe som har skjedd på skolen. Jeg skjønner jo sluttpoenget før hun har begynt, og sliter med å skjule det.
- Ja da, sånn er det, nå må mamma gå, forsøker jeg.
- Mamma, sier storesøster og begynner på enda en historie. Ja ja, sier jeg og tenker på saken jeg ikke ble ferdig med på jobb. Tenker at hun ikke må merke at jeg helst bare vil gå inn på stua. Kanskje for å lese en bok, kanskje se ferdig en tv-serie fra Netflix. Jeg vet egentlig ikke hva annet jeg skal. Jeg er liksom så sjelden fullt til stede samme hva jeg gjør, kanskje fordi jeg skal gjøre så mye.
Dagen begynte med frokost.
- Mamma, jeg skal ha gloseprøve i dag, på engelsk! sier storesøster. Stolt over å lære engelsk.
- Vi skal lage trådtelefoner av tomme glass, sier lillebror. - Åh, sier jeg og løfter ikke blikket fra Adressa. Jeg må jo få lest avisa før jeg kommer på jobb.
Til middag er vi sammen igjen. Det har vært en lang dag.
- Ja ja, jeg hører, sier jeg. Så du var i Dragvollskogen i dag, akkurat ja. Og det gikk bra på gloseprøven, så bra! Jeg sjekker noen eposter på telefonen mens jeg later som jeg virkelig er interessert i lek i skogen og gloser. Jeg er jo det, men ikke akkurat nå. Så er det rett på hockeytrening med lillebror. Han på isen, jeg på tribunen. Jeg leser meg opp på nyheter. Jeg gløtter opp av og til, ser lillebror med kølle og puck. Så står han plutselig helt inntil glassveggen og stirrer på meg.
- Hva, prøver jeg å spørre med blikk og kroppsspråk. Han ser bare oppgitt ut, og fortsetter treningen. I garderoben etterpå er han litt sur.
- Du ser jo ikke på, sier han. Joda, jeg så jo på også, innimellom.
Kveldsmat, så er vi tilbake til der jeg begynte: Leggetid.
- Natta! sier jeg til storesøster og får dårlig samvittighet i det jeg lukker døra så å si midt i en fortelling om noe som skjedde på håndballtreningen. Så lister jeg meg forbi rommet til lillebror, håper han har sovnet.
- Mamma, jeg er glad i deg, hører jeg fra dyna. Da merker jeg et stikk i magen, kjenner at det nok ikke er fortjent.
- Og jeg elsker deg til månen og tilbake igjen.
Det er et sitat fra en barnebok vi leste mye sammen da ungene var litt mindre og jeg oftere enn nå klarte å glemme å sjekke mobilen. De har blitt litt større og har mer å fortelle. I dag drar vi til fjells på påskeferie, og jeg lover å snu meg og spørre når de skravler bak meg i skisporet: Hva snakker dere om? Glemme alt som burde, skulle vært gjort. Isteden innføre en ny fjellvettregel: Det er ingen skam å være til stede.