Sosiale grunner er årsaken til annenhver fraværsdag i arbeidslivet. Det som i stor grad holder folk borte fra jobb, er slikt som samlivsproblemer, omsorgsoppgaver, mobbing, konflikter med kolleger, dårlig ledelse og langvarige fysiske eller psykiske belastninger. Dette kommer frem i en omfattende studie av sykefraværet i Norge og Sverige. 6000 personer var med i undersøkelsen som ble foretatt av Sintef og Østlandsforskning. En ny, mindre undersøkelse fra Trondheim kommune gir det samme bildet.

«Potensielt unødvendig fravær» kaller forskerne det. Det er fravær som kunne vært unngått, kanskje med noen mer eller mindre enkle grep. Personene det gjelder er ikke syke på den vanlige måten, som tross alt utgjør halvparten av sykefraværet. De som har «nødvendig» fravær er personer som er fysisk syke, ofte med en kronisk sykdom som kreft, hjerte-karlidelser eller annen alvorlig sykdom.

Stormberg-sjefen Steinar J. Olsen vakte berettiget mediestorm da han i en intern video nylig hevdet at folk godt kunne gå på jobb selv om de hadde både lungebetennelse, influensa eller forkjølelse. Han hevdet etterpå at hans uttalelser var tatt ut av sin sammenheng og at han mente det var opp til enhver å vurdere om man er for syk til å gå på jobb eller ikke. Uttalelsene hans var likevel svært tvetydige. Han lot det bli stående igjen et inntrykk av at det egentlig er et spørsmål om den enkeltes arbeidsmoral om han eller hun velger å gå på jobb, selv om de fysisk sett faktisk er syke. I Norge anses det ikke som misbruk av sykelønnsordningen å holde seg hjemme når man kan smitte andre med sykdom.

Olsen, alle andre sjefer og politikere som er bekymret over sykefraværet, burde bry seg enda mer om de sykemeldingene som har kode «P» eller «L» i Folketrygdens diagnosesystem. Det er enkelt sagt alt det som kan kalles hverdagslivets øvrige viderverdigheter ut over fysisk sykdom. I dette systemet finnes det ingen kategori for krangel med sjefen, mobbing på jobben, gamle foreldre som trenger omsorg, barn på narkokjøret, samlivsbrudd eller sorg. Når pasienten kommer til legen og føler seg ute av stand til å gå på jobb av slike grunner, setter legen gjerne en «P» for psykiske plager eller en «L» for muskel- og skjelettlidelser i diagnoseskjemaet. Det er sammen med hjerte-karlidelser de tre viktigste grunnene til legemeldt sykefravær.

Det er P- og L-grunnene arbeidsgiver og -tager særlig kan gjøre noe med. Det krever samarbeid, kloke sjefer, god kommunikasjon og vilje til å løse problemer. Vi har en regjering som synes å mene at uførhet og sykdom i stor grad er et spørsmål om vilje, underforstått moral. Bare folk blir fratatt goder, vil de tvinges til å reise seg fra rullestol eller sykeseng og komme seg inn på arbeidslinja, er åpenbart filosofien.

Litt pisk, men særlig gulerøtter, gir muligheter for å virke mer effektivt på de som er borte fra jobb av ulike sosiale grunner. Selv har jeg mest tro på gulerøtter. Det samme har Trondheim kommune. Folk som sliter med mobbing, dårlige sjefer eller store omsorgsoppgaver i hjemmet, blir ikke bedre i stand til å gå på jobb om de får kjeft eller blir straffet. Pisken kan man bruke på dem som ikke har noen plausibel grunn for å være borte fra jobb, hvis en leder klarer å avsløre det.

I kommunen går man nå i gang med ulike tiltak for å få de som sliter med annet enn fysisk sykdom til å gå på jobb. Trondheim kommune har i alle år slitt med et stort sykefravær, også sammenlignet med andre kommuner. Fraværet var i 2013 på 9,6 prosent. Tallene for første halvår i år viser en liten nedgang og er på 9,5 prosent. Det går rett vei, men det går sakte. Og Sintef har altså funnet ut at halvparten av dette sykefraværet er «potensielt unødvendig».

Med økt vekt på godt lederskap i hver enkelt enhet, mobbing som blir slått ned på, bedre dialog mellom leder og ansatt som har problemer i privatlivet, bedre tilrettelegging av arbeidsmiljøet for folk som har psykiske eller fysiske plager og en rekke andre tiltak håper ledelsen i kommunen å få ned sykefraværet. Kommunen vil åpne for å gi flere velferdspermisjon når livet butter i mot for deres ansatte, i stedet for at de må gå til legen og få en sykemelding.

Alt kan ikke arbeidsgiver gjøre noe med. Sjefen kan ikke gjøre så mye for å lette på trykket for ansatte som har store omsorgsoppgaver - her handler det om generelle, avlastende ordninger fra samfunnet eller pårørendes side. Og det handler om å gjøre slutt på tradisjonelle kjønnsrollemønstre, som gjør at kvinner tar de største omsorgsbørene. De er også mest syke.

Sykefraværet i Norge er på 6,5 prosent, viser NAV-tallene fra 2. kvartal i år. Hver fraværsuke koster 13 000 kroner, har Sintef regnet ut. Selv om ordningene for tiden er fredet av politikerne, er det høye sykefraværet en trussel på lang sikt.

Arbeidsgivere kan ikke gjøre så mye med at folk får kroniske, alvorlige sykdommer, hvis det ikke skyldes dårlig fysisk arbeidsmiljø. Men det går an å få ned mye at det sykefraværet som egentlig burde være unødvendig.

Det krever innsats fra både politikere, arbeidsgivere og de ansatte selv.