– Du eier ikke rommet, det er rommet som eier deg, sier Kirsti Huke, når hun forteller om Nidarosdomens sju sekunder lange klang.
Å kle rommet musikalsk er en særegen utfordring, likevel bestemte vokalisten seg for at det var der hun ville holde konserten der hun nå takker av etter sitt år som fylkeskunstner.
Med seg har hun fast samarbeidspartner Ola Kvernberg på fiolin, Tor Brevik på lyd, samt gjesteopptredener fra Sonia Keremetchieva (bulgarsk sanger kjent fra Farmers Market) og fra påtroppende fylkeskunstner Truls Lorentzen.
– Nidarosdomen har alltid tatt meg på et vis få andre steder gjør, man kommer i en helt egen tilstand, forklarer Huke.
Konserten har en soloavdeling, der Huke tar med seg «verkstedet» sitt opp på scenen, mens hun og Kvernberg vil presentere materiale fra et album som kommer i løpet av året.
Eremitt i Asker
37-åringen fra Ler ble uteksaminert fra Jazzlinja ved NTNU i 2001. Hun har levd som profesjonell musiker i rundt ti år, og kan se tilbake på en allsidig karriere med utallige konserter, to plater i eget navn, samt deltakelse på utgivelser fra Trondheim Jazzorkester, Trondheim Voices, barnemusikkduoen Tullkattesnutene og rockebandene -phy og Moving Oos. I løpet av året som fylkeskunstner har hun fått gjort mye av det som ble skissert i søknaden, noe ikke. På mange måter har hun fortsatt som før, men med økt intensitet.
– Tida er viktigere enn pengene, kan du si. Stipendet gir deg økonomisk frihet til at du kan ta deg tid – noe jeg trenger for å få til å trenge inn i skaperbobla. Jeg er ikke typen som kommer opp med masse materiale bare jeg har et par dager fri, sier Huke.
I to måneder sist høst lånte hun et hus i Asker og bodde der helt alene. Å bo et annet sted og puste annen luft gjør noe med hodet ditt, og den mest produktive perioden for hele året kom da hun en del av oppholdet isolerte seg fullstendig.
– Jeg rigget opp utstyret mitt i kjelleren og ble helt eremitt. Det var godt, jeg fikk tid til å komme i modus – og da skjedde det masse. Mye av materialet fra denne periode er med meg videre, og jeg gleder meg til å utvikle og ferdigstille det.
Følger egne lyster
Huke er kjent som en meget begavet tolker, i mindre grad kjent som komponist av eget materiale.
– I løpet av året har jeg jobbet mye med idéutvikling når det gjelder komposisjon. Jeg har alltid hatt mange ideer til små riff og figurer, men lett for å kaste ting før det har fått en sjanse. Når jeg jobber med Ola lærer jeg masse, han er et unikum til å se potensialet i tilsynelatende bitte små ideer. Nå er jeg mer obs på å ikke sensurere meg selv før jeg har latt ting vokse litt, sier Huke, som også fikk råd fra sin storesøster Marte Huke, forfatter og fylkeskunstner i 2008.
Det viktigste hun lærte meg, var at jeg måtte gripe muligheten til å gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg har bevisst skjøvet unna tanker om at noen forventer et konkret resultat. Ikke minst har året generert ideer og musikk jeg vil se konkret resultat av først om et år eller mer.
Lekte seg til Spellemann
Å gjøre det hun har lyst til i stedet for å leve opp til andre sine krav, er noe som går igjen i Hukes svar. En holdning som kommer av økt selvtillit, men også av perspektiv rundt egen karriereutvikling. Huke er kommet til et punkt der det er naturlig å se tilbake og oppsummere. Da vil hun se at hun var tidlig ute med det som er dagens trend, samarbeid og miks mellom sjangre og miljøer. Hun har ikke vært redd for å leke med rockerne – men det var ikke alltid sånn, ikke engang for henne.
– Da jeg utdannet meg, sto jeg i swing og bebop med hele meg. John Pål Inderbergs undervisningsopplegg var perfekt. Nesten ikke formell sangundervisning, men i stedet fire år med ren øretrening og improvisasjonslære. Men etterpå tenkte jeg; hva med alt du hørte på før? Alle kjenner jo guilty pleasures-begrepet, men det du skjemmes litt over er en del av pakka og identiteten din det også. Min musikalitet er summen av alt jeg har hørt, forklarer Huke.
Hennes foreløpig eneste Spellemannpris er for eksempel i barneklassen, for plata «Vi vil ut på byen» med Tullkattesnutene, en duo hun utgjør sammen med Siri Gjære.
– Tullkattesnutene er et godt eksempel på hva som skjer når man drodler, kaster ball og bare leker seg med en nær venn. Det gikk fra å være interne spøker til å bli låter og tekster vi opplever har flere lag i seg, altså noe for både barn og stor, forklarer Hukem, som synes det er morsomt å skrive tekster på trøndersk og oppleve at de fungerer såpass bra.
Hun liker å kommunisere med barna uten å være en «in your face»-tante som hopper og spretter rundt for å fange oppmerksomheten deres.
– Vi holder ganske «nedpå» konserter, og har aldri opplevd at vi må gjøre noe ekstra for å holde på dem.
Skreller seg inn til kjernen
I løpet av de siste årene har Huke likevel skrelt vekk en del av aktivitetene. Hun forteller om sjekkpunkter man støter på opp gjennom livet, der man må stikke fingeren i jorda. Finne ut hvor hun står og hvor hun vil. Det handler om å kjenne seg selv og hvordan man jobber – og om å rydde plass i hodet og kalenderen. Skape seg tid og rom for å synke inn i ting, og om å ta det musikalske kjernearbeidet på blodig alvor.
– Med alderen er jeg også blitt tryggere på meg selv, og ting utkrystalliserer seg naturlig.
Ville spille med Flakne
Som kvinnelig jazzsanger har hun mange forbilder å sikte mot. Slik er det ikke nødvendigvis for unge jenter som ønsker å bli jazzinstrumentalister – til tross for en positiv utvikling er fortsatt sjangeren dominert av menn som spiller og kvinner som synger, og om kvinner spiller er det gjerne spesielle instrument.
– Man må inn tidlig for å skape gode holdninger. Da jeg var 11 år, tok jeg pianotimer. I naborommet tok en gutt gitarundervisning, med selveste Torstein Flakne som lærer. Jeg hadde så fryktelig lyst til å gjøre det samme selv, men tanken om at det faktisk gikk an for meg å spille rockegitar, streifet meg ikke engang. Sånn kan vi jo ikke ha det.
– Har du selv blitt møtt av fordommer som kvinnelig musiker?
– Jeg er stort sett alltid blitt møtt med respekt og har svært få negative opplevelser. Kanskje fordi jeg hadde gode lærere i Eldbjørg Raknes og John Pål Inderberg. De sa «du er kanskje sanger, men du skal bætterdø kunne akkurat det samme som han på saksofon». Er du godt skolert i faget ditt, skal det mye til å rive deg ned, tror Huke.
Hun tror imidlertid ikke på en kvoteringsordning på utdanningsinstitusjonene. Eventuelle tiltak må komme før høyskolenivå.
– Tankegangen må etableres tidlig. Her har kulturskolen en kjempeoppgave, en oppgave jeg føler de tar på alvor. For oss voksne gjelder det å bite tennene sammen og kjøre på. En ny generasjon er på vei inn og dinosaurene på vei ut.
