Filmteateret i Prinsens gate, 20. august 1971: Venstreradikale ungdommer protesterer i gata utenfor mot visningen av John Waynes film «The Green Berets».
De mener filmen er amerikansk propaganda for krigføring i Vietnam, og en av demonstrantene er 14 år gamle Per Overrein fra Øya. Blant motstanderne er en av Trondheims motorsykkelklubber, som har med seg benker til bruk som rambukker. En franskmann som står ved siden av Per sier, «Er dere gærne? Dere har jo ikke hjelmer på dere!»
– Det var ganske skummelt. Men fra slutten av barneskolen blomstret mitt politiske engasjement, og i 6. klasse gikk jeg på studiesirkel med Sæmund Fiskvik, leder i SUF-ml Trondheim. Det var broren min Arne som tok meg med, han er ni år eldre enn meg og den egentlige akademikeren i familien, forteller Overrein.
«Late bloomers»
I dag er Overrein seksjonskoordinator og førstelektor i samfunnsfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har et kontor stuvende fullt av bøker, og en egen bokutgivelse om pressehistorie på merittlista. Det skulle likevel ta lang tid før lillebror Overrein fant veien inn mot fast jobb i akademia.
Professor i psykologi ved UiO, Svenn Torgersen, mener folk som blomstrer på et sent tidspunkt i arbeidslivet er et interessant fenomen det forskes lite på. Tidligere hadde ofte såkalte «late bloomers» begrensede muligheter for utdanning.
Per Overrein hadde dysleksi, og trivdes dårlig på skolen. Han lempet sand på Ila Jern og jobbet på Trondhjems Mekaniske Verksted, men våget å satse på studiekompetanse og høyere utdanning som godt voksen. Hele veien hadde han et samfunnsengasjement som etter hvert ble døråpneren inn til studier og en solid posisjon innenfor lærerutdanningen på HiST.
Politikk eller hasj
Per Overrein har gjort seg noen tanker om hva som gjorde at han ikke forble en praktisk arbeider. Foreldrene hans var vanlige arbeidsfolk, men særlig moren var politisk interessert og leste mye.
– Er det noen som har inspirert meg, så er det henne. Broren min meldte seg inn i SUF og SF, og dro meg med på møter. Lekser orket jeg ikke å gjøre, skolen var forferdelig. Ingen hadde peiling på dysleksi da jeg begynte på Kalvskinnet skole på 60-tallet. Du skal se meldeboka mi, og karakterboka!
I en periode var det å ha det artig det viktigste for Per Overrein.
Rusbruken startet tidlig, men det politiske instinktet lå hele tiden i bakgrunnen.
– Jeg visste det måtte bli enten SUF-ml eller hasjisjen, for i SUF var det nulltoleranse. Du kan si at politikken berget meg. På Singsaker ungdomsskole var jeg ikke med i timene i det hele tatt. Jeg satt bare bakerst og bråkte med gjengen. Lærerne må ha syntes vi var helt forferdelige. At jeg skulle utdanne lærere selv som voksen, er helt hinsides, sier Overrein.
Talent med innebygd klokke
Vi har alle ulike talenter, som er genetisk bestemte, mener professor Torgersen.
Han forteller om en form for innebygget klokke i genene, som bestemmer når et medfødt talent skal komme til overflaten og vises for omverdenen.
Hos de fleste skjer det tidlig i livet, men ikke hos alle. Særlige evner forutsetter en særlig kombinasjon av gener, og derfor kan også barn være svært ulike sine foreldre og sine søsken.
– De som blomstrer sent kan være spesielt målbevisste, de er tålmodige og glemmer ikke drømmene sine. Du har for eksempel politifolk som hopper av og skriver krim, journalister som gir ut bok eller kvinner som har vært hjemmeværende og gjør noe helt nytt. Ekte late bloomers har ikke gjort noe oppsiktsvekkende på høyt nivå tidlig i livet. Disse menneskene er sjeldne, sier Torgersen.
80 år og debutant
Et mye omtalt eksempel på en ekte late bloomer er den amerikanske malerinnen Anna Mary Robertson Moses, også kalt «Grandma Moses».
Hun drev med gårdsarbeid størstedelen av livet, men begynte å male som 76-åring etter å ha fått gikt. Sin første separatutstilling hadde Moses da hun var 80 år, og maleriene ble snart så populære at utstillingene hennes slo besøksrekorder verden over. Moses hadde født ti barn og fikk aldri noen formell kunstutdannelse, men oppnådde å bli en høyt elsket kunstner i hjemlandet.
Kunnskapstørst
Selv med ryggsekken full av dårlige opplevelser i skolesammenheng, hadde unge Per Overrein en kunnskapstørst som skulle bli en sterk drivkraft.
– Etter hvert fikk jeg stor respekt for kunnskap. På Brundalen yrkesskole gikk jeg murerlinja og engasjerte meg i yrkesskoleelevenes og lærlingenes interesseorganisasjon. Der handlet det også om å beskytte fag og fagkunnskap.
På 70-tallet fikk Overrein jobb på TMV, og her oppdaget han den akademiske arbeiderklassen.
Dette var folk som var interesserte, hadde lest sin Marx og orientert seg i verden, men aldri fått mulighet til skolegang og derfor gikk den politiske veien i stedet.
– Klubben på TMV var samfunnsengasjert og en god skole for meg. Kunnskap kommer ikke bare til deg på skolebenken, mener Per Overrein.
Nyorientering
Utover 80-tallet fortsatte han i praktiske yrker, ved siden av politiske verv som leder for Rød Ungdom, først i Sør-Trøndelag og siden nasjonalt. På et tidspunkt ble det nødvendig for ham å sikte seg inn mot en ny vei i livet.
Bankkrakket på slutten av 80-tallet tvang Overrein til å tenke fremover yrkesmessig. Han satte i gang med å ta gymnaset på kveldstid, ved siden av jobb som vaktmester og sekretær på kontoret til AKP og studieforbundet Ny Verden.
På voksenopplæringen på Gerhard Schøning møtte han også helt andre holdninger til dysleksi.
– To ting har vært avgjørende for meg: Det ene er min akademiske dannelse innenfor AKP og politikken, og det andre er at pc-en kom, med retteprogram. Men på denne tida ble AKP-prosjektet også tømt for akademisk stimulans. Intellektuelt sett hadde det gått konkurs. Jeg måtte orientere meg på nytt, tenke annerledes, sier Overrein.
Tok en sjanse
Han fremhever hvordan AKP vektla proletarisering, men at han selv ble avproletarisert. I partiet hadde han fått sitt første intellektuelle møte. Da Overrein ble historiestudent på NTNU i en alder av 37 år, var han kjent med mye av både teori og begreper gjennom sin politiske deltagelse og sitt engasjement.
– Første gang jeg var på forelesning på universitetet kvart over åtte om morgenen, følte jeg meg så privilegert! Jeg visste at nå sto andre folk ute i flerfoldige minusgrader og slet med å legge stein eller de sto og sveiset, mens jeg fikk forelesninger om antikken, om årsaken til romerrikets fall og om store samfunnsspørsmål i tiden. Jeg visste først ikke hva jeg skulle bruke det til, det var et sjansespill, men jeg valgte å studere likevel, forteller Overrein, som følte han gled lett inn i miljøet på NTNU.
– Jeg er en enkel fyr å forholde seg til og har alltid holdt meg ung til sinns. Det var også flere enn meg som hadde begynt å studere sent. Jeg traff aldri igjen kompiser fra TMV på universitetet, men folk fra gymnasfagene på Gerhard Schøning møtte jeg. Mange av dem var damer med en brokete fortid som hadde jobbet med alt mulig, forteller Overrein.
Slumrende potensial
Psykologiprofessor Torgersen viser til at kvinner som blomstrer sent ofte har vært opptatt med omsorgsoppgaver i lang tid.
– De har et slumrende potensial i seg, og når barna blir voksne eller de har gjennomgått en skilsmisse, kan de realisere drømmene sine. Det er altså praktiske grunner til at en del mennesker blir late bloomers, sier Torgersen.
Han mener også at mennesker som blomstrer sent ofte har en egen bestemthet i seg, som hjelper dem å gjennomføre det de vil.
– Kanskje er det lettere å skifte beite nå enn før, i dag er det greit å begynne med noe nytt og å bryte barrierer, både kulturelt, moralsk og økonomisk sett. Slik sett er det kanskje flere som blomstrer sent nå for tiden, sier Torgersen.
Dobbeltkompetanse
I godt voksen alder tok Per Overrein mellomfag historie, så statsvitenskap og til slutt hovedfag om avviklingen av den norske partipressen. Å ta sjansen på studier ut fra interesse og et ønske om mer kunnskap, skulle vise seg å være et avgjørende valg.
– Underveis hadde jeg fått anledning til å skrive bok om avisa Østlendingens historie. En historiker jeg kjente hadde tatt på seg oppdraget, men måtte fokusere på en stipendiatstilling og ville at jeg skulle ta over, og slik ble det. Jeg hakket og skrev, han leste korrektur og vi kom i mål med manuset til jula 2001. Det var sånn jeg begynte med pressehistorie og presseforskning, ting kan skje litt tilfeldig også, mener Overrein.
I 2003 ble han hyret inn av HiST som timelærer i samfunnsfag. Da var han ennå ikke ferdig med hovedfaget og kunne ikke få fast ansettelse, men en kommisjon ble nedsatt og gjennom boka han hadde skrevet, i tillegg til noen artikler, fikk han godkjent historiekompetanse.
– Jeg ble lektor i både historie og statsvitenskap etter hvert, jeg har dobbeltkompetanse! I 2007 ble jeg fast ansatt, og har nå rykket opp til å bli førstelektor, det er jeg veldig stolt av, smiler Overrein.
Oppsøker utfordringer
Også papirkunstner Karen Bit Vejle opplever at det blir stadig mer vanlig å blomstre senere i livet. Tiden har gått, men mulighetene er fortsatt der, og ikke bare for menn, slik det var før i tiden. Selv ble hun kunstner for fullt etter å ha vært syk i lengre tid.
– Jeg har holdt på med papirklipping siden jeg var barn, men yrket mitt var lenge journalist og prosjektleder i NRK. I slutten av førtiårene fikk jeg diagnosen ME, jeg var en periode svært dårlig og greide etter hvert ikke å fortsette i jobben. Men da hadde jeg holdt min første utstilling som papirkunstner, i en alder av 50 år, forteller Vejle.
Papirklippekunsten har hun lært seg helt på egen hånd. Som femåring var Karen med sin far på jobb i en bank, og fikk være med på å legge mynter og sedler i bankhvelvet. Der ble hun interessert i silhuettene på myntene, og etter hvert kunne hun se en verden av silhuetter rundt seg. Som 16-åring så Vejle en papirklipper i tivoli i København, og hun har selv klippet papirkunst hver eneste dag siden.
Under gulvteppet
– Men ingen fikk se utklippene mine, det var ikke så kult. Det var som å skulle vise frem frimerkesamlingen. Jeg hadde dem liggende under gulvteppet, sier Vejle.
Hun er opprinnelig dansk, men kom til Norge for 30 år siden og var gift med en nordmann.
Til å begynne med jobbet Vejle ved Ringve Museum og fikk bygget opp museumsbutikken der, men hun følte snart en trang til nye utfordringer. I Danmark hadde Vejle studert massekommunikasjon, og på et tidspunkt dro hun opp til NRK på Tyholt med mål om ansettelse.
– Jeg sa til dem at jeg ville jobbe der, med hva som helst. Ganske fort fikk jeg et engasjement og havnet i «Tore på Sporet»-redaksjonen, hvor jeg jobbet i 13 år.
Ny mening i livet
Etter å ha vært svært syk av ME en periode, fikk Vejle krefter tilbake da hun tok opp saksen igjen. Hun beskriver å klippe papirkunst som en form for meditasjon, noe som gir påfyll.
På denne tiden fikk Vejle sykebesøk av en kollega fra NRK. Han la merke til noe avskjær på gulvet, og ville vite hva det var. Vejle lot ham se papirklippene, og kollegaen ble så begeistret over dem at han kontaktet Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Museet henvendte seg så til Vejle, og tilbød henne å ha utstillingen som skulle bli Vejles kunstneriske gjennombrudd.
– Klippingen var min katarsis, min renselse i livet, uten at det var mye snakk om det. Jeg var ikke klar over at papirklippene kunne være interessante for andre enn meg selv, sier hun.
Hun mener verden har åpnet seg for henne gjennom papirkunsten, eller psaligrafien som er det formelle navnet på denne kunstarten. Vejle er i dag en internasjonalt anerkjent utøver, og har også hatt ulike design- og utsmykningsoppdrag. Det siste året har hun hatt utstillinger i Minneapolis og Seattle, og Vejle planlegger nå en utstillingsturné i Japan i tillegg til et kunstnerisk samarbeid med kinesiske Xiaoguang Qiao.
– Han er den eneste psaligrafikunstneren jeg har møtt foruten meg selv. Vi er en utdøende rase, mener Vejle.
Kunstneren føler hun kan bruke saksen som forbindelse til verden, og mener hun er heldig.
– Papirkunsten har gitt meg ny mening i livet, sier hun.
Kunstdokumentar
Vejle er i dag ufør, og helt avhengig av ro og hvile. Om hun har en utstilling et sted, samler hun alle krefter der og da, men er helt utslått etterpå. Et filmteam har fulgt henne i ett år for å lage en kunstdokumentar som kommer på tv neste år.
– Temaet er kunsten min, men ME må likevel bli en del av fortellingen om meg, sier Karen Bit Vejle.
Per Overrein mener det er en udelt fordel å komme sent inn i akademia med en bakgrunn som hans.
– Jeg kan to språk, både språket som vanlige arbeidsfolk snakker, og det akademiske språket som gjør at jeg kan føre en samtale med en hvilken som helst professor. På skolen og i klasserommene er det fremdeles klasseskiller, det er det viktig å påpeke. Hvis man bare er opptatt av enerne som skal ta akademisk utdannelse, hva med alle dem som kan bli murere, sveisere eller hjelpepleiere? Hvorfor skal alle rote rundt oppe på NTNU? Og gå på trynet, mange av dem, ikke få det til? Elever kan vurdere senere i livet om de ønsker å ta høyere utdanning. Det er ikke noe å stresse med. Når 68-generasjonen parkeres, vil det ikke bli problemer med å få jobb i fremtiden hvis du kan et fag, enten det er akademisk eller praktisk, sier Overrein.
Karen Bit Vejle mener også at kunstnerisk blomstring på et senere tidspunkt i livet har store fordeler.
– Barna har vokst til, og du har blitt klokere på livet. Det er en fordel med erfaring og menneskekunnskap når du forteller historier gjennom kunst, slik jeg gjør. Selve klippingen har jeg øvd på siden jeg var 16, det er en kunstform som det tar et liv å perfeksjonere. Ulempen med sen blomstring er at jeg har mindre tid og må velge mine prosjekter nøye. Jeg har ikke så mange klipp igjen, fordi hvert klipp tar så lang tid. Det er så mye å fortelle, men jeg rekker ikke alt, sier hun.
Fokus, vilje og hard jobbing
Karen Bit Vejle legger vekt på å ha en plan, og å holde seg til den, for å kunne gjennomføre en stor kursendring senere i livet.
– Du må være totalt målrettet, stødig og ha et klart fokus over mange år. Mange har fine ideer, men gir opp underveis. Det er også avgjørende at du har noe på hjertet, at det du holder på med er meningsfullt for deg, mener hun.
Vejle fremdeles svært syk av ME, men vil likevel bidra med noe i samfunnet.
– Når folk kommer til utstillingene mine, sier de at de blir løftet og inspirert. Det er en drivkraft for meg, og et ansvar, sier Karen Bit Vejle.
Per Overrein er i dag der han vil være. Han gir følgende råd til folk som ønsker å skifte kurs i voksen alder:
– Du må jobbe hardt. Det var tyngre for meg å starte opp med studier på grunn av det skriftlige, men gjennom dysleksien har jeg også fått kompetanse på å skaffe flinke folk som kan hjelpe meg. Om du kjenner innerst inne at du er på feil hylle, må du tenke over: Hva vil jeg? En kursendring er ofte ganske dramatisk. Du må ville det, jobbe hardt og være villig til å ta en sjanse, sier Per Overrein.