Bygdeforskere forteller oss at innflytting er noe herk. Men er ei fraflyttet bygd å foretrekke?
Er tilflytting en trussel eller en mulighet for norske bygdesamfunn? En undersøkelse fra Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU peker på at den sosiale kapitalen i bygdesamfunn svekkes når det kommer folk flyttende til bygda. Det blir altså mindre naboskap, tilhørighet, lokalt fellesskap og dugnadsånd av at «folk finner på noe så ansvarsløst» som å flytte til bygda. Så vet vi det.
Vi vet også at det går et jevnt og stødig flyttetog fra norske bygder inn til byer og bysentrum. I tillegg til den sterke folketallsveksten, har dette vært den sterkeste demografiske tendensen i Norge siden slutten av andre verdenskrig. Åtte år med rødgrønn regjering har ikke endret det minste på flyttingen.
Når flyttestrømmen fra bygda settes opp mot funnene fra dem som skal være blant landets skarpeste hjerner på forskning om bygder, kan tilflytting eller fraflytting betraktes som et valg mellom pest eller kolera: Enten nye naboer med nye ideer, eller færre naboer. Men hva er samhold verdt hvis det ikke er noen å føle samhold med? Når den nest siste innbyggeren bæres til kirkegården og den aller siste slukker lyset og går over brua til fastlandet, hva skjer da? Når bygder dør, forsvinner definitivt samholdet, dugnadsånden og de andre plussverdiene.
Derimot er det mindre sikkert at følelsen av naboskap blir mindre når bygda får innflyttere. Lokalmiljøet blir helt sikkert forandret. Men det er ikke sikkert at det blir endring til det verre. Det blir bare annerledes. Forhåpentligvis har folk med seg mer enn arbeidskraft og unger når de slår seg ned på Hitra, Frøya og Skatval. Hvis tilflytterne også har med seg meninger og nye ideer, gjør de lokalsamfunnet en dobbel tjeneste.
Det bygdeforskerne mener svekker den sosiale kapitalen, kan snarere være at kapitalen får innslag av andre verdier. Kanskje det må en innflytter til for å kunne stille nye krav til kommunalt tjenestetilbud? Eller for å se at det er på tide at lokalsamfunnet trenger en ny fellesaktivitet? Temaet gir også grunn til å spørre om alle lokalsamfunn, det kan også være grender i byer, egentlig er så åpne og fordomsfrie som de selv liker å tro?
Det er mange eksempler på at tilflytting har ført til oppblomstring, kulturelt, sosialt og økonomisk. Hva hadde øyrekken i Trøndelag vært uten innflyttere? Hvis ikke folk flyttet til Hitra, Frøya, Vikna og andre kystsamfunn, hadde oppdrettseventyret hatt færre kapitler. Bedriftene ville hatt mindre aktivitet. Det hadde igjen ført til færre ringvirkninger i annet næringsliv og lavere skatteinntekter for kommunene. Hva hadde Røros vært uten tyske bergingeniører? Det hadde i hvert fall vært veldig annerledes enn det gruvesamfunnet som ble bygd opp og som er grunnlaget for en rik kultur og et livskraftig lokalsamfunn.
Hva skjer med den sosiale kapitalen som bygdeforskerne er opptatt av? Vi kan spørre folk i Almenningsværet i Roan. Men vi får ikke svar, fordi alle for lengst har flyttet til fastlandet. Denne grenda har lidd samme skjebne som talløse andre i innlandet og ved kysten. Hva hvis vi heller spør på et sted der det bor folk og folketallet øker? Berit Flåmo (Ap) er ordfører på Frøya. Siden 2007 har folketallet økt fra 4052 innbyggere til i dag 4500. Hun peker på at hele folketallsveksten kommer av arbeidsinnvandring. De største gruppene er polakker (150) og litauere (90). Hun legger ikke skjul på at det er utfordrende å integrere. Språkbarrieren er høy. Ordføreren er likevel ikke bekymret. – Grendene på Frøya er flinke til å integrere innflytterne. Og de som bosetter seg her, har vilje til å lære norsk. Vi ser at når grendene lykkes, bevares den sosiale kapitalen. Hvis de ikke lykkes, kan det bli slik forskerne peker på, sier Berit Flåmo.
Innflyttere, enten de har norsk eller et annet språk som morsmål, kan sikkert gis skylden for mye. Men de skal ikke klandres for at dugnadsarbeid er under press. Korps, foreninger, idrettslag, bygdelag og bydelslag opplever den samme utviklingen. Dugnaden er under press både i bygd og i by, der folketallet går opp og der det går ned.
Innflytting betyr brysomme endringer for de som har bodd på et sted i ti generasjoner og kaller seg innfødt. Men fraflytting er enda verre.