Vi har blitt vant til at det kommer grovere utsagn på nett og i sosiale medier enn vi kan drømme om. Det vi er mindre sikre på, er hvordan dette skal håndteres. Skal nettrollene konfronteres? Eller skal de forbigås i stillhet?
Facebook – ser deg og selger deg
Ebola-epidemien er nok et eksempel på en sak som ser ut til å få frem det verste i folk. I alle fall når vi ser på hva enkelte vrenger ut av seg på nettet. Siden det ble kjent at den ebolasmittede hjelpearbeideren fra Leger uten grenser skulle komme hjem til Norge, har det kommet mange negative kommentarer i sosiale medier og i avisenes kommentarfelt. Mange ga uttrykk for at hele Norge nå risikerer å bli smittet av ebola. Det gikk så langt at biskop Per Arne Dahl i Tunsberg ba folk ta til motmæle i sosiale medier. Det er ikke første gang den nytilsatte biskopen har tatt til orde mot netthets. Allerede i sin innsettingstale i høst sa han at det var en skam når kristne hetser Human-Etisk Forbund på nettet. De sosiale medier må ikke bare brukes til å realisere ytringsfriheten, men også for å begrense tåpelighet og ødeleggende verdier, er biskopens budskap.
En som kan se ut til å ha tatt biskopen på ordet, er Venstre-politiker Trond Åm i Trondheim. Tirsdag henviste han på sin facebookside til en svært støtende kommentar som en navngitt trondheimsmann har skrevet. På sin facebookside har mannen lagt ut grov hets mot den ebolasmittede kvinnen, som nå er blitt frisk. Språkbruken er så grov og støtende at redaktøren neppe ville latt den trykke i vår avis. Den ville nok også ganske snart blitt vasket vekk fra doveggen, dersom den sto skrevet der. Vi har lenge trodd at anonymitet trigger netthets. Det gjør det nok, men vi ser eksempler på at folk skriver de utroligste ting også under eget navn.
Trond Åms hensikt med å trykke bildet er å vise at det fins ekstreme holdninger også i Trondheim. Disse holdningene forsvinner ikke ved å la være å snakke om dem. Han viser til virkeligheten i sosiale medier, og at det ikke er en menneskerett å ytre slike ting uten å skulle bli konfrontert med det etterpå. Han går til kjernen av en vanskelig diskusjon. Noen mener vi gir næring til nettrollene ved å gi dem oppmerksomhet. – Ikke mat nettrollene, sa nylig en sosiale medier-ekspert til NRK. Åm møtte også motbør. – Utsagn som ingen hører gjør ingen skade. Jeg synes det er et større problem at folk sprer slike meninger, enn at folk har idiotiske meninger, lød en av innvendingene.
Stopp verden, jeg vil av!
På den motsatte side står forestillingen om at nettroll er som troll flest, at de sprekker når de kommer frem i dagslys. Det ser ut til at stadig flere velger konfrontasjon framfor forbigåelse. Flere lokale Arbeiderparti-politikere har i den siste tiden gjort det samme. Det vakte naturlig nok sterke reaksjoner da en Facebook-bruker skrev at «valgkomiteen bør henrettes» etter at norsk-syriske Mani Hussaini ble innstilt som ny AUF-leder. Nå er hetsen blitt politianmeldt. Det var på sin plass at stortingsrepresentant Ulf Leirstein (Frp) måtte beklage at han likte en video med grove beskyldninger mot Aps justispolitiske talsperson Hadia Tajik. Han unnskyldte seg med at det går litt fort i svingene på Facebook, og det kan sikkert skje den beste. Men det finnes en grense for slurv. Bedre blir det ikke av at det angivelig ikke er første gang Leirstein liker rasistisk innhold på Facebook. Saken viser at det er en grense for hva vi skal finne oss i på nettet, også profilerte politikere som Hadia Tajik.
Noe av det klokeste jeg har hørt uttalt av en statsminister i en nyttårstale var da Jens Stoltenberg oppfordret alle til å bli gode digitale nabokjerringer. Både ved lunsjbordet på jobben og ved middagsbordet hjemme tar vi til motmæle. Det må vi også gjøre på nettet. Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men vi skal ta igjen, vi skal svare, sa Stoltenberg. Han snakker til min dårlige samvittighet. Ikke er jeg flink nok til å være på de arenaene tenåringene er og ikke oppsøker jeg nettdebatter. Gjennom mange år har jeg opparbeidet en sterk aversjon mot kommentarfelt. Men jeg tror nok at jeg burde være der.
I de sosiale mediene finnes det ingen redaktør og knapt nok noen dovasker.