Tre menn fra Røros, Dombås og Stryn har siden slutten av 90-tallet utviklet seg til en improviserende trio som er unik, ikke bare i Norge, men internasjonalt. Helge Sten, Ståle Storløkken og Arve Henriksen i Supersilent har gjennom en lang serie album og utallige konserter gitt publikum et nærmest telepatisk samspill.
Slik er det også på deres utgivelse nummer 12, som kommer hele fire år etter forrige utgivelse. Men obs; det tar tid, og det krever åpne sanser, å trenge inn i dette materialet. Supersilent er kanskje mer krevende enn noen gang på denne utgivelsen, siden de spiller mer innadvendt og mindre rytmisk enn noen gang.
Etter at trommeslager Jarle Vespestad forlot bandet i 2008, har Supersilent konsentrert seg mer og mer om klang, heller enn rytme. Helge Stens elektronikk, ved siden av Ståle Storløkkens ymse tangenter, er blitt mer og mer dominerende, og vi må vente lenge på Arve Henriksens trompet og vokal.
De som lytter konsentrert, vil likevel oppdage vakre lydlandskaper blant de 13 korte kuttene som albumet består av. Det buldrer og braker, men på en dempet måte, hele veien – og når elektronikken truer med å ta overhånd, kommer Henriksens trompet og skaper nødvendige kontraster.
Supersilents «12» er umulig å plassere i noen bestemt sjanger, men albumet har mer til felles med samtidsmusikk enn jazz og rock. Og selv om jeg savner trommene og innimellom synes det blir i stillferdigste laget, leverer trioen fortsatt så mye kreativ improvisasjon at jeg gjerne bruker den tiden det tar å få utbytte av dem.
Høydepunkt: «5»
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO
