En viss skepsis hadde vi, etter at en Oslo-avis hadde gitt restauranten lunken kritikk, og flere fugler hadde kvitret oss i øret at maten fortsatt var god – men ikke helt der lenger.
Så feil kan man ta. Credo ble nylig stemt frem til Trondheims beste restaurant for tolvte år på rad under Ut-Awards og har hele tiden vært lokomotivet i gourmetmiljøet. Og fra vi satte foten innenfor døra i Brattørveita, til vi salige og trinne rullet ut av lokalet fire timer senere, ble vi behandlet som konger.
Plettfri service
Standarden på servicen er det første som slår meg da jeg ankommer noen minutter før anmelderkollega Mats. Det er alltid et godt tegn at servitøren er i voksen alder, at det er mer enn en deltidsjobb for en ung student som skiftes ut etter et år. Servitøren tar jakka mi, geleider meg til bordet med hvite duker, skjenker vann og sjampanje – alt på et blunk, og uten at det føles verken for stivt eller for jovialt. Jeg føler meg derimot veldig sett.
– Utrolig hvordan de balanserer det elegante med det kameratslige, kommenterer Mats da han finner plassen sin, og trakteres med ferskt brød og sjampanje.
Straks kommer et tidlig høydepunkt i form av en avansert appetittvekker med gravørret, eggekrem, potet med dillmajones og ørretrogn. I stedet for mange, enkle Les Amuses Bouches, som vi tidligere har fått på Credo, får vi her kun én bonusrett i starten, som til gjengjeld er helt perfekt.
Riesling i glasset
– Nå snakker vi, gliser Mats, og det er på tide å bestille. Akkurat det er enkelt på Credo. Meny finnes ikke. Man velger antall retter, og tar det man får. Det vi derimot tar for gitt, er at vi får riesling-vin til minst to av rettene da det er Credo-eier Calle Feghts store lidenskap.
Og ganske riktig, etter å ha bestemt oss for fem retter med tilhørende vinpakke, skjenkes vi Georg Breuer Rüdesheim Estate Riesling 2009 (Kr 167,90 på polet).
– Den lukter aprikos og fersken, men smaker veldig friskt og sitrusaktig, kommenterer jeg henført, og Mats nikker ivrig. Til vinen får vi sjøkreps og kamskjelldumpling i blåskjellbuljong med en asiatist tvist.
– Krepsen er ikke av det største slaget, men den er utrolig saftig, sier Mats, mens jeg kommenterer at kamskjelldumplingen kunne smakt mer kamskjell, men at den likevel fungerer godt som tilbehør.
Neste vin er Riesling Schieferterassen 2009 (209,90 på polet), en åpenbaring av en blomstereng, syrefrisk og fruktig. Forventningene til den tilhørende retten er skyhøye, men vi blir begge smått skuffet over stekt skrei, med løk i mange variasjoner og en sky av soyasaus og hvitløk.
– Det smaker jo veldig godt, fisken flaker perfekt og sprøstekt skreiskinn gir fin kontrast i konsistensen, men¿,begynner jeg.
– Det er bare litt... ordinært, sammenlignet med det vi har fått så langt, fortsetter Mats.
Klasse-kalv
Så er da standarden satt høyt, og hovedretten tar pusten fra oss. Tilsynelatende to litt grå og triste kjøttstykker, entrecote og mørbrad av kalv, med fritert brissel og røkt sellerikrem. Men da vi smaker kjøttet, oppstår et sjeldent øyeblikk med stillhet. Kun lyden av fresende stekepanner fra det åpne kjøkkenet når bordet vårt. For et kjøtt!
– Fy søren, sier Mats til slutt. Kjøttet er så mørt at det bare popper bort i munnen, med en mild, subtil, men likevel distinkt smak av kalv. Tilbehøret husker vi knapt, det er kjøttet, sammen med en Casina Chianti Classico riserva 2006 (ca 269,90 på Polet), som brenner seg fast i minnet. Servitøren er så vennlig å sette igjen vinflaska på bordet, men vi rekker aldri å skjenke selv. Og i det jeg tar siste slurk vann fra glasset mitt, iler servitøren til med vannmugga, til tross for at det intime lokalet nå er fylt opp av gjester å holde styr på.
God deal
Etter at kjøttsjokket har roet seg, kommer sannelig en ny kjøttrett, gåselever med aprikos- og eplechutney, stekesky og rosenkålblad. En helt, helt perfekt match til Credo-Calles egen riesling Öestricher Lenchen Auslese (199,90 på Polet) som tar i mot den fete leveren med åpne armer.
En liten, godt oppbevart blåmuggostebit (bleue d'auvergne) snikes også inn til samme vin, før vi tas ned med syrlig appelsin-is og syndig sjokolademousse til dessert, sammen med den hvite dessertvinen Coffele Recioto di Soave le Sponde 2009 (268 for 0,5l på polet). Nok en knallmatch mellom mat og vin. Og så kommer det enda en servering, diverse «godterier», noe marshmallows og pasjonsfrukt.
– Nå er jeg definitivt mett, ymter jeg frampå. 2880 kroner ender vi på, for det som i praksis var åtte serveringer, med en ytterst generøs vinpakke både i kvalitet og kvantitet, inklusive sjampanje. Ja, det er mye penger for to personer. Men ikke for mye, mener jeg bestemt. Vi konkluderer at Credo sysler ikke med molekylær gastronomi og fiksfakserier, det er et ærlig, gjennomtenkt kjøkken med et blikk både mot østen og Frankrike, som får det beste ut av råvarene, iallfall denne gangen.
– Det føles så definitivt verdt det, smiler Mats.
Vurdering:
Totalinntrykk:En helhetsopplevelse i særklasse i Trondheim. 6
Service: Jovialt og elegant, og så oppmerksomt som det kan bli. 6
Miljø: Intimt og enkelt, hvite duker og innsyn til kjøkkenet. 5
Pris: Blant byens dyreste, men forsvarer det med toppviner og jevn, høy matstandard.5
Mat og drikke:Spennende og himmelske viner som matcher maten perfekt. 6
