Ettårsmarkeringen av tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya ble aldri nevnt direkte da Bruce Springsteen holdt fest for et fullsatt Valle Hovin lørdag kveld. Men alvoret lå under, som en viktig klangbunn for Springsteens hyllest til livsgleden.

Det var nemlig det vi fikk oppleve på Valle Hovin, en nesten fire timer lang feiring av menneskers livskraft. En slik kraft oppstår ikke hvis man ikke også har evnen til å kjenne på alvoret. Det har Springsteen gjort, både i sitt eget liv og i mange av sine sanger. Men som han synger i "Badlands": "It ain't no sin to ble glad you're alive".

Denne glimrende sangen, som enkelt sagt handler om å overvinne jævelskapen, kom som femte låt på Valle Hovin. Kort tid etterpå fikk vi "My City Of Ruins", der Springsteen på en forsiktig og indirekte måte henviste til sorgen etter Utøya.

Sanger som "Streets Of Fire" og "Prove It All Night" ga ytterligere grunn til ettertanke. Også disse låtene, begge fra "Darkness On The Edge Of Town", handler om enkeltmenneskers evne til å overvinne motgang, og ble spilt i strålende versjoner. Mer alvor fikk vi på en betagende, helt dempet versjon av "The River" og i "The Promise" umiddelbart etterpå.

Men først og fremst ble konserten en lang, fascinerende fest. Det 17 personer store bandet gikk på scenen fem over halv åtte og ga seg ikke før nærmere halv tolv. Springsteen viste hele veien et engasjement og en tilstedeværelse som få andre artister er i nærheten av.

I mine ører er han dagens største liveartist, kanskje en av tidenes største. Andre artister kan nok by på større musikalsk og tekstmessig dybde, mer originalitet og større vilje til nyskaping. Men ingen andre behersker gigantiske utearenaer som ham. Han når fram selv til dem som står aller bakerst, ikke som en stor, fjern stjerne, men nesten som en kompis. Og han klarer denne bedriften ikke bare ved å spille festrock som appellerer til alle, men også ved å formidle sanger med et vesentlig innhold.

Springsteen på sitt beste, slik han var på Valle Hovin lørdag, skaper et gigantisk fellesskap. Folk på stadion smiler til hverandre. De kan være 17 eller 70 år gamle – men de deler fascinasjonen for denne mannen og sangene hans.

Han er rett og slett en fyr man blir glad i. Derfor gjør det ingenting at en og annen låt er under pari, at enkelte av de nyere låtene ikke har samme slitesterke kvaliteter som klassikerne. Det gjør heller ingenting at han tuller litt, at han mot slutten av konserten opptrer som showmann og "kollapser" på scenegulvet, slik at han må vekkes til live av Little Steven, som dynker ham med vann fra en svamp.

Tøyset mer enn oppveies av rørende sekvenser, som når han inviterer ei lita jente opp på scenen for å synge "Waiting For A Sunny Day".

Han og bandet var så spillesugne denne kvelden at de holdt på langt over tiden. Stemningen nådde enorme høyder da han spilte "Born In The U.S.A." som låt nummer 26 på lista. Han gikk rett over i "Born To Run" og fortsatte med "Glory Days", "Nights To Rock", "Dancing In The Dark", "Tenth Avenue Freeze Out", "Twist And Shout" i en løssluppen versjon på et kvarter. Og helt til slutt, "Night" som en perfekt avslutning.

Vi er inne i en helg som er preget av dypt alvor. Men livskraften, slik Bruce Springsteen viser oss den, skal vi også ta vare på.