For flere av oss som ser alt som settes opp på Trøndelag Teater, er den årlige oppsetningen «Unge dramatikere» også et årlig høydepunkt.

Det pleier å være duket for oppfinnsomhet, energi, overraskende vendinger, humor og en frodig blanding av tenåringstrivialiteter og dyp eksistensiell smerte.

I år er det femte gang tenåringer er invitert til å skrive dramatikk for Trøndelag Teater, og femte gang Rita Abrahamsen setter det hele i scene. 2016 er en riktig god årgang, kanskje uten det ene virkelige store høydepunktet som ofte dukker opp – men kvaliteten på de seks historiene er gjennomgående høyere enn vanlig.

Det er bare jenter som er plukket ut som manusforfattere i år, og de har forskjellige tone og bruker forskjellige virkemidler, men fellesnevneren er at alle seks ser lenger enn sin egen nesetipp. De er opptatt de helt store moralske spørsmålene, og klodens tilstand i overordnet forstand.

En historie skiller seg ut, Ekena Boglis «Ingen riper i lakken» er den «nærmeste» historien – om to venninner som føler seg gjensidig underlegne hverandre, begge bærer på sårbarhet og usikkerhet. men det går seg til, i enkelt, men poetisk hverdagsdrama fra Generasjon Perfekt.

Den kanskje beste, og ganske sikkert morsomste, historien, er Maja Sæternes' «Venterommet», som forteller om en ganske vanlig dag i Perleporten, der en skravlete resepsjonist gjør det brysomt for den nylig døde Ola nordmann. En får assosiasjoner til folkegrupper som søker asyl i Norge, men alt holdes på et lekent plan, verken symbolbruken eller moralismen blir for påtrengende. Den samme kombinasjonen av høye ambisjoner og grunnleggende lekenhet har den avsluttende høyintensitetsfrokosten i «Jeg er» som er en duell mellom de tre personifiserte egenskapene Orden, Kaos og Nøytral, og «Problem – Løsning» som kombinerer søkelys på Kinas ettbarnspolitikk med generelt fokus på (mangel på) evne til problemløsning.

Scenerommet er enkelt, men mangfoldig. Flere stabler med pappkasser skjuler de mest overraskende ingredienser, som et par overlevelseskammer til to som er rustet for tsunami, dommedag eller hva det skulle være, kjøkkenstoler, en full frokost til tre, ei adoptivjente fra Kina. Sånne ting.

Innøvingstiden er litt kortere enn på teaterpremierer først, og tekstmengden heller større enn mindre enn vanlig, så noen av historiene spilles med manus i hånd, i noen andre var det på premieren lørdag litt ekstra god bruk for suffløren.

Slike detaljer er ikke å regne for problemer i oppsetningen, der gode skuespillere får bryne seg på originalt og lekent materiale. I et fint ensemble har Mari Hauge Einbu og Christian Ruud Kallum fått ekstra mye å spille på denne gangen.