En liten, stor mann sitter i en dyr hotellsuite i Paris. Kledd i svarte bukser og vinrød skjorte, raslende armbånd rundt håndleddene, hodeskallering på fingeren, sigaretter konstant i kjeften. Det grå håret stritter til alle kanter, mannen ligner et lykketroll.

- Yeah, jeg er ok. Hanging in there, sier Keith Richards (71) til Aftenposten.

Den britiske rockelegenden lener seg bakover i sofaen, ler med karakteristisk rusten stemme og virker avslappet.

- Ja, avslappet er et naturlig sted der alle ønsker å være. Hele ideen om å gjøre promotion er egentlig forferdelig, men når jeg først sitter her og snakker med folk, så liker jeg det.

Trengte et spark bak

Aftenposten møtte rockelegenden i Paris sist helg. Keith Richards er der for å prate om sitt tredje soloalbum «Crosseyed Heart», som kommer om en uke. Det er hans første utenfor The Rolling Stones på 23 år.

- Hva tok så lang tid?

- Ehh. Historien til Stones er at bandet plutselig går i dvale i visse perioder. Slutten av 1980-tallet var en av disse, og starten av dette århundret en annen. Da skrev jeg først boken min, Life, som tok veldig mye lengre tid enn jeg trodde. Jeg innså brått at ved å skrive biografi, så må du leve livet ditt for andre gang. He, he, ler han.

Prosessen med boken trigget også et savn om å være i studio.

- Jeg hadde egentlig ingen intensjon om å lage et album, jeg ønsket bare å være i et studio for å spille med venner. Den biten savnet jeg virkelig. Stones hadde ikke vært i et studio siden 2004, og det føltes helt latterlig, som «cold turkey», sier Keith Richards.

Han ler selv av referansen til det å brått slutte med dop, vet godt hva det innebærer. Richards har hatt sine kuler i livet, men klart seg, utrolig nok.

Noen talende ordtak følger ham da også, som «Vi må snart begynne å tenke på hvilken jord vi skal overlate til Keith Richards» og «Etter tredje verdenskrig vil det bare vare to arter som overlever: Kakerlakkene. Og Keith Richards».

Gulrot eller pisk

På fredag kommer også en ny Netflix-dokumentar om og med rockelegenden. Der sier albumprodusent Steve Jordan at rockeren truet med å pensjonere seg for fire år siden.

- Er det virkelig sant?

- Ja, nei. Jeg sa det mest for at andre skulle reagere. Jeg vil ikke si at jeg løy, jeg bare spredte ryktet. Trengte rett og slett noen som kunne gi meg et spark bak, og Steve Jordan ga det. Samtidig ville jeg også sparke i gang The Rolling Stones, for bandet hadde vært sovende altfor lenge. Jeg ville få Stones «off their ass», sier Keith Richards.

Strategien fungerte utmerket. To nye Stones-låter ble spilt inn i 2012, og samme år la bandet ut på en turné som fortsatt pågår. Konserter i Sør-Amerika er planlagt neste år, for bandet som har passert anstendige 53 år sammen.

- Jeg har en følelse av at da resten av The Stones hørte at jeg var i studio med et soloalbum, så ville de andre plutselig gjøre mer også. «Oh, my God, hva skal Stones gjøre uten Keith Richards», liksom. He, he. Det er klart at for meg er Stones numero uno, det er mitt band, så derfor har jeg holdt på dette soloalbumet i noen år nå.

- Og nå vil du i studio med Stones?

- Ja, forhåpentligvis. Mange av de beste Stones-platene ble laget da bandet kom fra turné og gikk rett i studio. Rett fra veien er bandet godt oljet, og alle er i kontakt med hverandre. Går du i studio på et annet tidspunkt, må du banke av all rusten før maskinen starter å jobbe som en Rolls-Royce. Min drøm er at vi kan gå i studio i april neste år, rett etter Sør-Amerika. 11 år er altfor lenge, og tiden flyr.

- Har du snakket med de andre om dette?

- Ehh, jeg skal gjøre det på mandag. He, he. De vet hva jeg føler, men for å få det til å skje? Nei, jeg vet ikke om jeg skal bruke gulrot eller pisk, sier Keith Richards.

Preget av spontanitet

Pisk var aldri nødvendig da produsent Steve Jordan og Richards møttes alene i studio for fire år siden. De brukte samme metode som da Keith og Stones-trommis Charlie Watts skapte klassikere som «Jumping Jack flash» og «Street fighting man» på slutten av 60-tallet:

Gå inn i studio, sette i gang en rytme eller et riff, og så se hva som skjer.

- Jeg elsket å lage albumet slik, og for første gang i mitt liv var det ingen deadline, ikke noe press eller angst for at man måtte levere. Albumet var utrolig avslappende og morsomt å skape, og vi fortalte ikke til noen at vi faktisk drev med et album før det var ferdig. For meg var dette en unik måte å jobbe på.

- Hadde du låtene klare?

- De fleste er skrevet av Steve og meg i studio. Et par av låtene er med fra Stones og perioden da vi spilte inn A bigger bang i 2004, mens resten er skrevet eller «lånt» av Robert Johnson, Otis Redding, Gregory Isaacs og Lead Belly. He, he.

- Du går så langt tilbake for inspirasjon?

- Ja. Jeg har låter som jeg skrev for 20–25 år siden, de er fantastiske, bortsett fra at jeg av en eller annen grunn ikke får gjort dem ferdig. Som låtskriver er det noen sanger som kommer umiddelbart, mens andre er som vin. Enkelte ganger trenger låter å ligge på et fat på et kaldt sted, før du henter dem frem igjen, sier Keith Richards.

Er best som bassist

Han spiller selv gitar, bass og piano på Crosseyed heart, og fleiper med at han er en bedre bassist enn gitarist. Spontanitet er uansett ordet han bruker mer enn andre om sitt tredje soloalbum.

- Enkelte ganger, spesielt når du spiller rock 'n' roll, er det ikke all denne tenkningen, angsten og målet om å gjøre ting perfekt som teller. Det morsomme er å gå i studio og ha absolutt ingen idé om hva du skal spille. Du er i et rom, med en venn, en fantastisk musiker, og bare starter opp.

- For meg er dette en av essensene i rock 'n' roll. Å fange et spesielt øyeblikk før det blir overmodent, sier Keith Richards.

Han burde vite hva han snakker om, etter tre soloalbum og 22 studioalbum med The Rolling Stones.

- Jeg hater take 55. De beste albumene er der alt er spilt inn på de to første opptakene, fordi du trenger spontaniteten, energien og friskheten. Du kan fortsette og fortsette og prøve å gjøre ting mer perfekt, men perfeksjon er ikke akkurat målet med denne typen musikk, sier Keith Richards.

Tryggest på scenen

Fullt så spontant er det ikke når representanten fra plateselskapet vifter fra nabosuiten. Ett minutt igjen. I to dager har Keith Richards pratet med 11 journalister fra hele verden. Aftenposten er sist ut, men legenden holder humøret oppe.

I dokumentaren «Under the Influence» snakker rockelegenden mye om musikken han er vokst opp med, om kjærligheten til amerikansk blues, country og R & B, samt jamaicansk reggae.

Mannen ser seg selv stadig på vei fremover.

- Yeah, jeg har gitt opp å bli voksen, men er fortsatt i utvikling. It's maybe only rock 'n' roll, men det er tross alt dette som tenner meg. Og en god del andre mennesker også. Jeg tror det beste du kan si om det jeg driver med, er at det på et visst nivå er ren underholdning, og du må bare ut og tilfredsstille publikum. Men det er slik at publikum også tilfredsstiller meg, som en toveis gate, sier Keith Richards.

Nå håper han å få spilt noen solokonserter, før Stones ruller videre i 2016.

- Ja, som jeg bruker å si til Ronnie Wood: La oss komme oss opp på scenen og få litt fred og ro. He, he. Om du så har 39 i feber og er helt ute, er det å stå på scenen en helbredelsesprosess. Det er det tryggeste stedet som finnes.