Den russiske filmskaperen Andrey Zvyagintsev laget århundrets debutfilm så langt med «Tilbake» i 2003. Med sin fjerde spillefilm befester han sin posisjon som en av verdens fremste filmskapere de siste 15 åra. «Leviathan» er en ramsalt blanding av vodkastenket tragikomedie, en besk russisk samtidsvri på Jobs bok og et nådeløst oppgjør med politikere, byråkrati og kirke i dagens Russland.
Filmen vant fortjent pris i Cannes i fjor, hvor offisielle russiske representanter meldte avbud, etter en uttalelse fra kulturministeren om at han mislikte filmen, selv om han la til at den var godt laget. Det er lett å skjønne hvorfor representanter fra kirke og politikk i Russland har gått ut mot filmen. Den tegner nemlig et grotesk bilde av deres representanter i kystbyen i Barents-regionen som filmen utspiller seg i.
I sentrum for handlingen er mekanikeren Kolya, røslig spilt av Alexei Serebriakov. Han bor sammen med kone og tenåringssønn fra et tidligere ekteskap, i et hus som byens korrupte ordfører med alle midler prøver å få kloa i. Mekanikeren henter hjelp fra Moskva, i form av en kompis fra hæren. Derfra går dramaet fra vodka til verre, med sanselig, værhardt blikk på flere sider av det vesle samfunnet, hvor et strandet hvalskjelett utgjør et slags forteppe.
Zvyagintsevs forrige film, «Elena»(2011) var et bittersøtt, elegant blikk på det nye klassesamfunnet i Russland sett gjennom et familiedrama. Her er regissøren røffere i språk og historie, som om fortellermåte og innhold er tilpasset folk og landskap. Filmens drøyeste og beste scene er en grillfest med gevær, hvor lokale polititopper drikker seg sanseløse, mens de skyter på bilder av gamle sovjetiske statsledere som blink.
Det skal godt gjøres å ikke se «Leviathan» som et nådeløst, kritisk bilde på Russland av i dag. Samtidig er filmen et velgjort, velspilt og velregissert drama som fungerer mer enn godt nok i sitt eget univers. Sluttscenen hvor den lokale presten holder gudstjeneste med den korrupte ordføreren og hans menn og kvinner som fremtredende del av menigheten, er satire og drama så raffinert at det sannsynligvis rammer ekstra hardt der det er ment å pirke.
Det hadde vært interessant å ha sett Putin & co mens de så «Leviathan». Etter prisen i Cannes har den internasjonale hyllesten av filmen vært økende. Nylig fikk den Golden Globe for beste ikke-amerikanske film.
På bakgrunn av innholdet og kontroversene rundt verdenspremieren i Cannes, var det overraskende at filmen ble valgt til Russlands offisielle kandidat til Oscar, hvor den er i finalen som beste ikke-amerikanske film. Det tyder enten på at Putin og hans folk har humor, eller at de ønsker å vinne priser, uansett hva det innebærer. «Leviathan» er et prisverdig sjøuhyre på land av en film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
