Visste du at det som kunne krype og gå blant Trondheims musikkmafia på 70-tallet var med på innspillingen av den meget populære grovis-plata «Frekkis»?
– Ikke at de kommer til å innrømme det i dag, humrer Terje Nilsen, prosjektleder for Rockheim-utstillingen «De gærne har'e godt», som har åpning torsdag kveld kl. 18. Han hevder likevel kjente trønderske musikkpersonligheter som Bjørn Nessjø, Carl Haakon Waadeland, Casino Steel og Ivar Gafseth hadde en finger med i spillet på plata som sies å være den første norske i sitt slag, og som teller titler som «Kardinalen og gledespiken», «Husmor-hor» og «En handelsreisendes brød».
– Folk satt i parkene i byen og gaulet på disse sangene, forteller Nilsen om 70-tallsfenomenet med grisevise-plater. Sammen med flere lignende titler utgjør «Frekkis» det en kan kalle «voksenavdelingen» (der du kan lytte på platene bak et anonymiserende forheng) av en utstilling som ellers er uskyldig nok.
Ikke bare musikk
Intensjonen bak utstillingen er å ta norsk humor på alvor, ifølge Nilsen. Opprinnelig skulle den ta for seg humor innspilt på fonogram, men den definisjonen ble for snever når en nærmer seg vår tid der mye blir presentert på for eksempel YouTube.
Ringrever forteller humorhistorien
I stedet er den blitt et oversiktsbilde over norsk humor generelt, ikke bare den rent musikalske. Du vil finne barne-tv-humor (samlet i en kopi av «Portveien 2»-huset), eksempler på norsk humor på film samt ikke-musikalsk, verbal humor innspilt på plate og kombinasjonsløsninger som de populære Dagbladet- og Posten-kassettene.
–Det er vanskelig å tekkes alle og dekke alt, men vi har i alle fall laget en inngang til sjangeren der vi har med det mest sentrale og det som har satt dypest spor, mener Nilsen.
Chat Noir i miniatyr
Vi følger humoren fra revyscenens framtidsoptimisme på 50-tallet, til dagens mer mangfoldige virkelighet med alt fra standup via rap-battles til mer musikalsk humor av mer klassisk støpning med for eksempel Ylvis. Historien fortelles gjennom blant annet gjennom filmklipp, lyttestasjoner, plakater og omslag - samt et knippe klassiske originalkostymer fra «The Julekalender», Ylvis' revedrakter, den rutete dressen fra Yngvar Nummes kjente Sinatra-parodi og ikke minst, Marve Fleksnes' signaturhatt.
– Jeg besøkte Rolv Wesenlund hjemme hos ham før han døde, og der hang Fleksnes-hatten og -frakken i entreen. En merkelig opplevelse, forteller Nilsen. Han anbefaler at publikum starter besøket i et rom som er bygd opp til en Chat Noir-kopi i miniatyr - med et spesiallaget introduksjonsforedrag ved Øyvind Blunck vist på storskjerm.
– En idé vi stjal fra National Football Museum i Manchester, smiler Nilsen.
Mye kuriosa
Utstillingen har en lyttestasjon der publikum kan løfte opp gamle telefonrør og lytte på telefonhumor fra blant andre Stutum og Wesenlund. Ellers er det mye kuriosa, blant annet en LP med taler av FrP-forgjengeren Anders Lange.
Utstillingen vier også ekstra stor plass til to spesielle sjeldenheter: Singelen «Bye Bye Blues/Edelweiss», gitt ut under navnet Don And Don, fikk slakt i alle medier. Det anmelderne ikke visste, var at det var Dizzie Tunes-medlemmene Yngvar Numme og Tor Erik Gunstrøm som lekte seg med å legge på kauk og sur sang over et James Last-instrumentalspor. Vi får også høre «The Joku Tapes» der Tom Mathisen og Herodes Falsk fra Prima Vera fikk Mathisens umusikalske foreldre til å spille inn sangen «Mountain Duet» fra musikalen Chess. De fikk 100 testpressinger fra vinylfabrikken - og utrolig nok bestilte 60 platebutikker ifølge Falsk ett eksemplar hver.
Ja til humormusikk
Åpningen markeres med gratis fest torsdag kveld kl. 18. Dit kommer Øivind Blunck, Tande P., Marianne Krogness og Arne Garvang fra Tramteatret og hele Travelling Strawberries. Det blir innslag fra scenen, før alle beveger seg opp i utstillingen en time eller to senere.
Utstillingen vil stå i seks måneder, og i løpet av den tiden håper Nilsen å få oppover flere av de involverte til å gjøre seanser knyttet opp mot utstillingen.
– Frank Zappa kalte ett av sine album «Does Humor Belong in Music?» Hva svarer du på det spørsmålet?
– Ja, selvsagt. Det sier seg selv.