Konserter i Sveits, Nederland, Tyskland, England og USA står for tur. Nå er det bare å ta for seg.

Til Blæst kom Highasakite nesten hjem, til byen som fikk være med da årets viktigste norske band ble født.

Noen ganger kan en forhåndsbuzz foran en konsert bli så heftig at det nesten blir like lett å la seg rive ned, som med. Det er så man nesten ber de rundt seg vise litt edruelighet. Da lysene på Blæst sluknet, Ingrid Helene Håviks ansikt ble lyst opp av to beskjedne lyspærer dinglende på mikrofonstativet og de første tonene på «Lover. Where Do You Live?» brøt den plutselig oppståtte stillheten, var irritasjonen over.

Da buzzet det isteden i kollektiv gåsehud på Blæst.

Du skal ha baller for å plukke låten som radioprogramleder Rune Nilson noen timer tidligere på dagen omtalte som «Det fineste som finnes om dagen», allerede som låt nummer to. Først virket det som Håvik ble litt overrumplet av trommene på «Leaving No Traces» selv også, men hun tok seg lett inn. Vokalmessig er det ikke mulig å ta fenomenet Ingrid Helene Håvik på noe.

Som attraksjon på scenen er hun blitt mer autoritær, har enda mer selvtillit og skuldre så lave de kan bli med 300 par øyne rettet på deg.

Sammenlignet med forrige Highasakite-konsert jeg så, midt i en fønvind i nest siste festivalsesong, var det et band i vinterdrakt på Blæst. Borte var indianerfjærene og krigsmalingen Justin Vernon i Bon Iver må ha falt for på Øyafestivalen. Tilbake sto et nøkternt kledd band i en innpakning som tatt fra et stort skandinavisk tv-show, med sirlig plasserte lysstaver på scenegulvet og mye baklys.

Ingrid Helene Håvik så å si alene i mørket med stemmen, og hendene på rattet i form av sin karakteristiske autoharpe, brøt godt opp etter tre ganske intense poplåter på rappen. De smarte melodivendingene på «My Only Crime» må da være noe Paul McCartney kunne ha blitt beskyldt for å ha skrevet, sånn omtrent rundt «White Album» i 1968?

En konsert handler også om en gjennomtenkt fordeling av låter og høydepunkt. På Blæst fredag kveld var det flest i begynnelsen og på slutten, med et litt mer anonymt midtparti. Å starte med hele sju låter fra den aktuelle plata «Silent Treatment» blir vel mye promotering for min smak, i en konsert der du skal være ganske besk for å finne noe å trekke til deg smilebåndene av.

Aldri før har jeg sett så mange brede smil under smarte hipsterbarter, med det som kan minne om jodling på en trondheimsscene. «Iran» virket som «Silent Treatments» buljonglåt i stua, på Blæst sprengte den grenser og var en av mange høydepunkt.

«Since Last Wednesday» er vinterens mest monumentale poplåt. I lydkakofonien på slutten av låta tredde gitarist Kristoffer Lo ut av skallet og spanderte to-tre bevegelser i front på gulvet i det som var konsertens eneste tilløp til frieri.

Veldig 2014 å gjøre det såpass skotittende, såpass blygt.

Og det var først da, etter 13 låter, at Ingrid Helene Håvik brukte mikrofonen til noe annet enn å synge. «Tusen takk, vi er Highasakite», sa hun. Snakk om å ha full kontroll. Nå venter resten av verden.