Valg: 7. juni går tyrkerne til valgurnene. President Erdogan er Tyrkias sterke mann, og han har blant annet stengt Twitter og internett for å stanse såkalt «provokativ atferd» samt fengslet flere journalister og advokater, skriver artikkelforfatteren. Hun mener dette kan bli et skjebnevalg, og krysser fingrene for at presidenten ikke får all makt i Tyrkia. Foto: Burhan Ozbilici, Ap

Tyrkiske presidenter har alltid hatt begrensede arbeidsoppgaver frem til den tidligere statsministeren som satt i tre perioder, Recep Tayyip Erdogan ble valgt til president. Han endret grunnloven slik at presidenten fikk mer reel politisk makt, men han vil også ha mer.

Les flere kommentarer og meninger hos Adresseavisen

Regjeringspartiet AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet) vil nå endre fra et parlamentarisk system til et presidentsystem som vil sørge for at presidenten får enda større makt à la det russiske. Hvis de ikke blir stoppet. Derfor har jeg gitt min stemme til HDP.

For å endre på grunnloven må AKP få to tredjedeler av de 550 setene i parlamentet, de siste meningsmålingene viser en oppslutning på 40–44 prosent. Klarer HDP å komme over sperregrensen på 10 prosent kan de forhindre et fremtidig diktatur. Uansett er det viktigste at de kurdiske stemmene nå endelig kan bli hørt.

Men som de fleste engasjerte i tyrkisk politikk, vet vi at det er mye valgfusk i de tyrkiske lokalene. Det har gjentatte ganger hendt at valgurnene har forsvunnet og stemmesedler har «tatt fyr». Ved tidligere valg var det strømbrudd ved flere av valglokalene, nå skal det sies at strømbrudd ikke er et uvanlig fenomen i Tyrkia, men at det skjer i flere av valglokalene hvor opposisjonen står sterkest er ikke tilfeldig.

Erdogan har vært Tyrkias sterke leder siden 2003, det er ingen tvil om at han kommer til å vinne valget i år også. I Tyrkia går persondyrking og nasjonsbygging hånd i hånd. En ny og flott bru over Bosporos springer ut av presidentens fremsynthet. Det samme ser vi når det skal åpnes nye tunneler, flyplasser og sykehus – alt som er moderne som Tyrkia kan være stolt av, tiltrekker stemmer.

Tyrkia var lenge sett på som et forbilde i Midtøsten fordi landet har klart å forene moderat islamisme med demokrati. Mye av æren går til den moderne landsfaderen, Mustafa Kemal, heretter Ataturk som har undertrykt kurderne og sørget for at de fleste av dem nå er assimilert i Tyrkia.

Han avskaffet i mellomkrigstiden sultanatet og innførte sekulære reformer i rettsvesen og forvaltning. Tyrkia ble preget av vestlig innflytelse, hijab ble valgfritt, gammel-tyrkisk skriftspråk ble erstattet med det latinske skriftspråket og franske og engelske ord og uttrykk fikk en større plass i språket.

Erdogan hviler seg tungt på Ataturk som jobbet hardt for å sekularisere Tyrkia, men det er stor forskjell på deres forhold til religion. Ataturk tok avstand fra ottomanene, Erdogan henter dem frem igjen. Erdogan har blant annet gjeninnført gammel-tyrkisk og smigrer stadig befolkningen med religion og tradisjon. Han gir tyrkerne en drøm om å bli den store makten de engang var.

Noen kaller ham en moderne sultan. Etter presidentvalget flyttet han inn i et palass med 1100 rom som er 50 ganger størrelsen til Det hvite hus. Han uttalte også at han vil bli sett på på samme måte som Dronning Elisabet II av England. Sultan eller ei, hva med stormannsgal?

Han virker til dels paranoid, han har blant annet stengt Twitter og internett for å stanse såkalt «provokativ adferd» samt fengslet flere journalister og advokater. Parlamentet vedtok nylig en lov som gir politiet mer makt og øker straffene for personer som deltar i demonstrasjoner. Lovhjemmelen er vag og politiet kan arrestere folk for å forebygge opprør.

Demonstrantene er klar over politiets umenneskelige og unødvendige vold (tåregass, gummikuler og dels skytevåpen). Ungdommen som tyr til gatene for å demonstrere, er modige mennesker.

Befolkningen blir matet med propaganda gjennom de statlige TV-kanalene eid av myndighetene. Der du får din daglige dose av AKPs propaganda, som kan minne om George W. Bush’ – enten er du med oss eller så er du med terroristene.

De som støtter Erdogan, kan sammenlignes med noen forvirrede sauer, det er synd på dem fordi de ikke vet bedre. De går i flokk og spiser alt de får.

HDP og lederen Selahattin Demirtas driver imidlertid et beundringsverdig sjansespill. Kommer de over sperregrensen på ti prosent sier Demirtas selv at HDP kan forhindre et «en manns diktatur». Det kan han ha rett i. Om ikke vil det være rød løper for Erdogan, han vil da få alle stemmene til HDP og min stemme vil dessverre gå til han.

Mihriban@live.no