Jeg innrømmer at jeg har et hjerte fra 1972. Det trives best med ærlige hverdagsfølelser. Jeg har ofte vridd meg i stolen over operalitteraturens hjerte-smerte-poesi og vibrerende drøvler. Når noen har sunget «Jeg dør, jeg dør, jeg DØØØØØR!» i ti uendelige minutter har jeg følt en langsom død i magen selv. Av ren irritasjon. Men det var før denne kvelden.
Operaen er basert på romanen Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y., som igjen speiler en sann historie. Violetta lever som luksusprostituert, omgitt av de rike og mektige i Paris. Når hun møter Alfredo, opplever hun for første gang virkelig kjærlighet, og flytter ut på landet med ham. Men Alfredos far, Germont, frykter at en prostituert kvinne vil føre skam over familien. Han oppsøker Violetta og overtaler henne til å forlate Alfredo. Violetta skriver derfor motvillig et avskjedsbrev til Alfredo, uten å røpe at det er hans egen far som er skyld i bruddet. Hun forteller heller ikke at hun er svært syk. Alfredo er sikker på at hun har gått tilbake til en gammel elsker, og reiser til Paris for å hevne seg. Misforståelsen blir oppklart, og de to elskende rekker å gjenforenes, før Violetta dør.
Regissør David Radok har valgt å la handlingen utspille seg i vår egen tid. Med det understreker han det tidløse i historien. Dette viser seg også i Lars-Åke Thessmans scenografi. Høye glassdører rammer inn hele scenen. Måten dørene brukes på i alle slags overganger, tilfører både spenning og eleganse. Åpningsscenen, hvor gjestene står utenfor glassdørene, med det store panoramabildet av Paris i bakgrunnen, er rett og slett genialt. Koreografien og kostymene spiller mesterlig godt på lag med scenografien. Her er det mange detaljer å legge merke til. Korene og statistene får mye spillerom, og det blir det liv av! Det hender det blir litt uryddig, men de fleste scenene tåler det.
Dirigent Massimo Zanetti er spesialist på italiensk opera fra det 19. århundre. Og det forklarer noe av lidenskapen og nerven som ligger i orkesteret helt fra de aller første taktene. Men TSO har musikere som evner både å lystre en viljesterk leder og samtidig leke seg. Og med det får korene og solistene det trygge fundamentet de trenger. Olena Tokar har en stemme med enorm variasjonsbredde både i volum og uttrykk. Og hun er en overbevisende gledespike. Men i tillegg evner gjør hun å gjøre Violetta sart og liten. Når hun ligger med tæring i en bylt på gulvet og synger, er det dødsens stille i salen. Melis Jaatinen er en herlig kontrast som den praktiske kammerpiken. Og Diego Silva er en stødig Alfredo. Spillet mellom Alfredo og Violetta åpner litt stivt, men blir etter hvert en kjærlighetshistorie vi tror på, og tar med oss hjem.
Kjære trøndere, dette er et eventyr. Helt sant.
